NRK Meny
Normal

Gammeltestamentlig humor med sting

José Saramago fikk Nobels litteraturpris i 1998. Han døde i 2010. Da var han akkurat ferdig med den aller siste romanen "Kain". Det ville ikke vært Saramago om hans versjon var helt etter Boken.

Starten på en roman om Kain, Det gamle testamentes brodermorder, burde i og for seg være gitt: Den sjette dagen skapte Gud menneskene, Adam og Eva i deres paradis, den syvende hvilte han og alt var godt. Helt til slangen, frukten og alt det der førte til Guds dystre løfte til Adam om et liv i slit, med torner og tistler ”og” (her siterer jeg vel å merke José Saramago) ”som han (Gud) også hadde sagt, det var slutt på det gode liv”.

Nær originalen, men ikke helt

Slik er det for så vidt også i Saramagos versjon av de begivenhetene som gikk foran Kains og bror Abels fødsel, men ikke helt. Det hadde vel ikke vært Saramago heller, om alt fulgte boken, så å si. For eksempel antyder han at den førstefødte av de to lignet mer på den kjeruben som etter utkastelsen, på Guds oppdrag, voktet inngangen til paradiset, der det var mat å finne, enn han lignet sin far Adam. Abel derimot; sin far opp ad dage.

Avviste offer

Uansett, det nærmeste handlingsforløpet er kjent. De to brødrene valgte hver sine interessefelter og da de skulle ofre til Herren, skjedde det flere ganger at mottageren der oppe aksepterte Abels offer og avviste Kains. Dermed var det for sent, raseriet hadde gjort sin ødeleggende entré – også blant menneskene. Gud hadde jo vært sint før.

Tåpelighetenes bok

En ting å legge merke til, er at det første kapittelet, i motsetning til de andre, har en tittel, en overskrift; ”Tåpelighetenes bok”. Kanskje skal den forstås som en undertittel for hele romanen. En del kan tyde i på det. Kain, der han vandrer omkring i tiden med merket i pannen, det han fikk av Gud etter drapet på broren, han er etter hvert ingen venn av Gud. Tvert om; han blir mer og mer rasende på den allmektige ettersom han blir vitne til de mange drastiske tiltakene Herren setter i verk utover i den tidlige bibelhistorien. For; hos Saramago er det slik at Kain er hevet over tiden. Han vandrer, eller rir på eselryggen, inn i den ene nåtiden etter den andre og blir vitne til mye. Ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra, for eksempel, det som fulgte etter at Jerikos murer falt. En ung gutt ved navn Isak fikk mye å takke Kain for, da herren selv var sent ute. Oftest er Kain et hjelpeløst vitne, helt til han mot slutten tar saken i egne hender.

Kommaenes fristed

José Saramagos stil er hans egen og har man først falt for disse rytmiske, kommaridde, avsnitts- og punktumfattige tekstene, er det lett å finne seg til rette og rive med mens man ler, humrer og i blant godter seg over mannens mange distraksjoner og påfunn. Rettskriving og tegnsetting ville selvfølgelig stått til stryk i et hvilket som helst skoleverk, men hva gjør det? Ikke direkte lettlest, altså, men underfundig og klokt. At ingen lenger roper (i alle fall ikke hørbart) om blasfemi om en bok som denne, er et gode i seg selv.

Nøkkel?

Forlaget har på baksiden av omslaget trykket den siste setningen i bokens kapittel seks, jeg vil mene; nøkkelen til det hele: ”Menneskets historie er historien om dets uoverensstemmelser med gud, ikke forstår han seg på oss, og ikke forstår vi oss på ham”. Saramagos siste står trygt opp for seg selv.