NRK Meny
Normal

Hele begrunnelsen for kåringen av 10 beste forfattere under 35

Her kan du lese hele begrunnelsen til Morgenbladets jury som har håndplukket de 10 de mener er det beste forfatterne under 35. Juryen har bestått av Inger Bråtveit, Jan Kjærstad, Tonje Vold, Espen Stueland, Bernhard Ellefsen.

Juryen til Morgenbladets kåring av de 10 beste forfatterne under 35

Juryen som har lest seg opp på den unge samtidslitteraturen: Bernhard Ellefsen (fra venstre), Tonje Vold, Jan Kjærstad, Espen Stueland og Inger Bråtveit har utgjort årets jury.

Foto: Christina Ulriksen / Morgenbladet

Dette er et vedlegg til artikkelen om kåringen, for deg som har lyst å lese hele begrunnelsen til Morgenbladets jury.

Lisa Aisato

Født 1981. Debuterte med Til min elskede i 2008. Andre bøker: Mine to oldemødre (2008) Odd er et egg (2010), Fugl (2013), En fisk til Luna (2014).

Har illustrert bøker av blant annet Tor Åge Bringsværd, Gaute Heivoll og Brynjulf Jung Tjønn.

Har illustrert en biografi om Astrid Lindgren for barn, som kommer i år. Er for tiden involvert i en tegnefilm basert på Odd er et egg, som får premiere neste år.

Juryens begrunnelse:

Lisa Aisato har siden debuten i 2008 utviklet et særegent og sofistikert billedbokspråk som formidler eksistensielle temaer for barn gjennom fortellinger som åpner for flere lesemåter.

Aisato er oversatt til en rekke språk, hun ble i år nominert til den internasjonalt prestisjefylte HC Andersen-prisen og i fjor til Alma-prisen (Astrid Lindgren Memory Award).

Norske billedbokskapere har lenge vært i front når det gjelder å utfordre sjangerkonvensjoner og la bilder og tekst virke sammen på nyskapende måter. Forfatterskapet kan gjerne leses opp mot Stian Hole, Øyvind Torseter, Svein Nyhus og Fam Ekman i utforskingen av billedbokens potensial som multimodal tekst. Men Aisatos stil er for egenartet til at forfatterskapet lett kan plasseres sist i en tradisjon der disse har gått foran.

Samspillet mellom bilder og tekst gir Aisatos fortellinger en egen dynamikk og følsomhet. Illustrasjonene forener ofte det skjønne og vare med det groteske eller outrerte. Komposisjonene kjennetegnes ved fantasifull og sikker veksling mellom ulike perspektiver, paletter og utsnitt. Oppslagene kan vektlegge spenning, humor og fremdrift, for så å brått senke tempoet og roe det helt ned.

Aisatos bøker tematiserer tilhørighet og overgangsprosesser og skyr ikke emner som død, forelskelse eller smertefulle oppbrudd. Ulike meningslag aktiveres gjennom motiver barneleserne gjenkjenner og kan dvele ved. I Mine to oldemødre har foreldrenes yre forelskelse skapt både fortelleren og forbindelser mellom to oldemødre, fra Norge og Gambia, som begge elsker havet. Her blir den gambiske konkylien fortelleren lytter til, et konkret uttrykk for ekkoet av historier som klinger i oss og kan være både fjerne og nære på samme tid.

Bøkene utforsker ofte språket og fortellingens billedkarakter. Tittelpåstanden i Odd er et egg kan leses både metaforisk og bokstavelig. Når engstelige Odd med hønemor og eggeformet hode rødmer forelsket, blir han en hardkokt utgave, rustet for livets farer. Fugl handler om en jente som blir fugl, og kan leses som nettopp dét, men også som en fortelling om ambivalent jentepubertet og jublende løsrivelse.

Tilhørighet og språk tematiseres i En fisk til Luna. Luna griper etter en fremmedspråklig, ballongformet fisk som svever forbi vinduet i bynatten og må hjelpe den hjem. Det viser seg at fisken ikke vil til havet, men til månen, la luna: Hvordan kan man vite hvor de vi møter, hører hjemme? For utgivelsen ble Aisato nominert til Kritikerprisen og Brageprisen.

Aisato er en toneangivende forfatter som følger sin egen vei. Hennes urovekkende, humoristiske, stygg-vakre og poetiske billedbøker for barn gir leserne et stort rom for å stille sine egne spørsmål: om familiehistorie på tvers av kontinenter, om hvordan det føles å være livredd og å elske noen, om å forvandles, ønske seg noe annet og om å lengte hjem, og om hvordan man forstår tekst og bilder.

Eivind Hofstad Evjemo

Født 1983 i Levanger. Har studert litteraturvitenskap i Oslo og Litterær gestaltning i Gøteborg.

Debut 2009 med romanen Vekk meg hvis jeg sovner og en tekst til antologien Signaler.

Senere romaner: Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet (2012) og Velkommen til oss (2014).

Kåret til årets trønderske forfatter 2012. Har vunnet Tarjei Vesaas’ debutantpris, Ungdommens kritikerpris og Bjørnsonstipendet.

Juryens begrunnelse:

Allerede i det første avsnittet i Eivind Hofstad Evjemos debutroman Vekk meg hvis jeg sovner, møter vi en beskrivelse av himmelen som gir løfte om et betydelig forfatterskap: «Noen steder lå riss etter passasjerfly som hadde passert for lenge siden, noe som fikk himmelen til å ligne ei blå skoletavle der bare noen brutte krittstreker hang igjen etter at læreren urolig hadde visket ut et regnestykke mot slutten av dagen.» Evnen og viljen til å meisle ut formuleringer som på samme tid skaper gjenkjennelse og overraskelse, er Evjemos sterkeste kvalitet som forfatter.

Fra debuten til den svært kritikerroste «kommuneromanen» Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet er spranget tilsynelatende langt: Der førstnevnte med sine erindringsskildringer av en barndom ved kysten følger bevissthetens strøm i knappe og antydende avsnitt, strekker den senere romanen opp et stort sosialt og kulturelt lerret og gjør ambisiøst hele den norske provinskulturen til sitt emne. Men likhetene er flere enn man ved første øyekast skulle tro, først og fremst ved at det samme vinterbleke lyset skinner på Evjemos romanpersoner. De betraktes med en slags sorg, en sorg som etter hvert blir leserens egen.

Selv om Evjemos romanpersoner befinner seg i helt ulike situasjoner – på en fiskegård i debuten, i ulike deler av det sosialdemokratiske maskineriet i Det siste du skal se... eller i sterk sorg i Velkommen til oss – er det på mange måter forgjengeligheten, eller frykten for denne, som gjennomsyrer den litterære representasjonen av dem. Til tross for glimt av varme, lykke eller sterkt nærvær sniker Forkynnerens ord seg inn på leseren – alt er tomhet og jag etter vind.

Evjemos litterære aksjonsradius synes nærmest ubegrenset. Med en fryktløshet à la Jonathan Franzen har han med de to seneste romanene – hvorav fjorårets utgivelse sågar behandler 22. juli og dristig innledes med et sitat fra terroristens mor – skrevet seg direkte inn i sentrum av kulturen. Ikke bare rekkevidden, men også prosaens kjølige, nesten distanserte ro kan minne om Franzen. Uten å gi slipp på realismen viser Evjemo stadig tydeligere tegn på satirikerens skarpe blikk for absurditetene i samfunnsorganismen.​

Likevel – selv i romaner om de største og mest omfattende emner er det blikket som er avgjørende, og Evjemos små observasjoner er fremdeles like øyeåpnende presise i Velkommen til oss: «varmepumpene henger unnselige på husveggene med huggtennene boret inn i panelet, hveser næringsfattig luft inn i rommene» – debutens løfte er inntil videre innfridd.

Erika Fatland

Født 1983 i Haugesund. Debuterte med barneboken Foreldrekrigen i 2009.

Juryens begrunnelse:

Har siden skrevet sakprosabøkene Englebyen (2011), Året uten sommer (2012) og Sovjetistan (2014).

På sakprosaens område kan stilsikkerhet og intellektuell pyroteknikk fungere som noe av et blendverk: Språklig overskudd og de rette litterære referansene skjuler hvordan enkelte skribenter egentlig er dilettanter uten den nødvendige oversikten over materialet sitt. Tross at skillet mellom form og innhold kan virke forterpet, gir det mening å hevde at Erika Fatland utmerker seg som en forfatter med oppsiktsvekkende sterk jording i empirien.

Gjennom tre reportasjebøker – en om terroren i Beslan, en om 22. juli og en om det post-sovjetiske Sentral-Asia – har hun mest av alt vist seg som en skarp observatør og en eminent intervjuer. Debuten Englebyen tok utgangspunkt i arbeidet med en masteroppgave i sosialantropologi og undersøker sorgarbeidet til dem som fikk livet sitt kastet rundt etter det brutale og svært dødelig angrepet på byens barneskole den første skoledagen etter sommerferien.

Boken viser oss det som skal bli Fatlands virkelige kvaliteter: Hun er en følsom skildrer av mennesker og lar oss møte de etterlatte i Beslan, uten noen gang å skape illusjonen av at vi fullt ut kan kjenne eller forstå dem. Denne evnen skal tjene henne stort i reiseskildringen Sovjetistan, hvor flertallet av dem hun møter, tilhører en radikalt annerledes kultur og livsverden enn henne selv.

Videre er Fatland en dristig reisende som kombinerer de mest opplagte sights med fjerntliggende mål. Hun står foran monumenter som tallrike reiseskribenter har beskrevet før henne, men hun sitter også ved middagsbord i fjellområder som knapt ser vestlig besøk, og langt mindre norsk litterær behandling.

Den mest opplagte siden ved dristigheten hennes ligger dessuten i at hun tidvis viker såvidt drastisk fra allfarvei at leseren blir bekymret for sikkerheten hennes.

Den delen av forfatterskapet som retter seg mot voksne (Fatland har også skrevet en barnebok) viser en klar kvalitetsstigning. Beslan-boken har kanskje den tydeligste problemstillingen, mens hun i behandlingen av 22. juli-terroren har tatt betydelige steg som litterær journalist. Med Sovjetistan demonstrerer Fatland sitt fulle format: Bredden i undersøkelsen balanserer flott med dybden i fortellingene om miljøkatastrofen i Aralsjøen, de bisarre diktaturene i området – eller kvinnene som blir rammet av bruderov.

Ved debuten fremsto Erika Fatland som en solid kunnskapsformidler, nå leser vi henne også for den litterære kraften, og da får kunnskapen enda dypere feste i oss.

Anne Helene Guddal

Født 1982. Oppvokst i Troms, bor i Bergen. Er stipendiat i allmenn litteraturvitenskap.

Redaksjonsmedlem i tidsskriftet Vagant. Debuterte 2014 med diktsamlingen Også det uforsonlige finnes, som ble nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris.

Juryens begrunnelse:

Også det uforsonlige finnes, utgitt høsten 2014, ble av en del kritikere straks utropt til årets beste diktsamling. Det hører til sjeldenhetene at debutanter, uansett litterær sjanger, anerkjennes i så stor grad. I Guddals tilfelle er det all grunn for leseren å skjerpe oppmerksomheten.

Guddals dikt skaper et språk som med få bilder berører leseren med eksistensielt alvor. I stedet for poetiske bilder taler et umiddelbart språk. Tonefallet har en saklig kvalitet, som om det sier at akkurat sånn er det – en uforblommet versjon. Guddal inviterer leseren til å komme tett inn på et ensomt jeg, et jeg som formulerer ensomhetens skam i et akutt, eksistensielt modus. Fremtoningen kan virke illusjonsløs, som når henvendelsen foregir å være rettet til et «velsigna bortvendt ansikt.» Er det meg hun beskriver?

Dette jeget betrakter verden med en fasthet og autonomi som imponerer og begeistrer. Samtidig skriver Guddal seg inn i en poetisk tradisjon hvor Tor Ulven og Gunvor Hofmo har satt standarden. Begge skrev åpent om eksistensiell smerte, depresjon og lidelse. Som forløperne bruker Guddal poesiformen ikke bare til å uttrykke et livssyn, erfaringer innen psykiatrien, men også til å gjøre språket lydhørt overfor hvordan livet leves. Hun gjør sin leser medlevende.

Diktene reflekterer over forholdet mellom liv og diktning: «Jeg kan ikke slutte å tenke på tilgivelse. Det er et alt for stort ord for noe det er altfor lite av. Overdrivelser aksepterer jeg bare i diktningen.» Språket er enkelt, men etterlater seg gåter. Det er illusjonsløst, men ikke uten drømmer.

Det «uforsonlige» tittelen henspiller på, indikerer noe kontrært eller gjenstridig. En forsoning gjenoppretter noe ødelagt eller avbrutt. Her er det kanskje ensomheten som har satt en kile. Om ensomheten heter det at den «kjenner ingen rett til det offentlige rom: / Det lar seg ikke gjøre å tale ensomhetens sak.»

Likevel er det altså det diktene gjør, uten å ville formilde eller gå på akkord med det grunnleggende livssynet. Slik sett er det kanskje ikke helt søkt å lese boken som et poetisk, trassig svar til selvhjelpslitteraturen og -kulturen, som hjemsøkes av en tvang til selvfølelse.

Enkelte av Guddals dikt fungerer som et korrektiv til eller en påminnelse om hva kollektivet fortrenger når det skaper seg som kollektiv. Trassen er glassklar der de gjensidige utvekslingene elter oss inn i folden:

Også det uforsonlige finnes

i alt det som ikke kan annet

enn å strekke seg uforferdet framover

står noe glasshardt med ryggen til

Juryen vil også trekke fram at Anne Helene Guddal er en uforferdet essayist. Hun har publisert essay som det glimrende «The Ultimate Mixtape» i Vagant, hvor hun også er redaksjonsmedlem.

Ida Hegazi Høyer

Født i 1981, oppvokst i Oslo. Debuterte med romanen Under verden (2012). Har siden utgitt romanene Ut (2013) og Unnskyld (2014). Tildelt EUs litteraturpris 2015.

Juryens begrunnelse:

Ida Hegazi Høyer har gitt ut tre romaner på tre år. I disse bøkene er sammenhengen så sterkt tilstedeværende at det er naturlig å lese romanene som deler av ett og samme prosjekt.

Høyer er på vei til å etablere et forfatterskap med romaner som springer ut av, og samtidig vekk fra det man kan kalle overflaterealismen. Hun går inn i det som er gjenkjennelig, og rytmen, musikaliteten bærer oss videre, til et sted vi kanskje ikke kjenner eller har vært før. Gjennom å bringe inn nye hendelser og kast i hendelser vi ikke kunne ha forutsett, forandrer forfatteren blikket vårt. Hvordan vi ser oss i speilet. Hvordan vi ser på verden. Hvordan vi utforsker og utfordrer det som er fortrengt i det norske, oljeglatte fasadesamfunnet.

I debutromanen Under verden tegner Hegazi Høyer opp et karakter- og miljøportrett av en kvinne i Aurskog-Høland, kommunen i Akershus med flest vann og størst jorder, og en skog som vokser seg stor nok til å romme en bygd og et romanunivers med 613 innbyggere. Med den rå, innsirklende og dokumentarpoetiske stilen, står forfatteren fram som en troverdig og eksperimentvillig beretter av livet som innflytter til kommunen. Under verden er en trassig og velkomponert roman om en ung kvinne som jobber på Cubus, om hennes møter med bygdedyret og Dyret i henne selv.

I Ut stiller Hegazi Høyer spørsmål om menneskesynet som rår innenfor institusjonene våre, og bak spørsmålstegnene aner vi et utropstegn. Hun skarpstiller siktet på et familieliv og viser hvordan kjærlighet og makt kan anta overgripende og forbausende former. I Ut blir vi vist hva som hender når en pliktoppfyllende og hardtarbeidende mor en dag slutter å finne fortryllelsen i sitt eget barn, og hva som skjer når en lavtlønnet omsorgsarbeider tar den institusjonaliserte avmakten, i møte med de mest omsorgstrengende, i egne hender.

I Unnskyld møter en ung kvinne en litt eldre mann, og nærmest umiddelbart, i hypnotisk forelskelse, flytter paret sammen. Unnskyld er en roman hvor ungdommelig kjærlighet tvinnes sammen med undergang. Det handler om fortrengning og selvforsvar, skrevet med et urolig språk som maner leseren til refleksjon.

Med et blikk som kjenner hovedpersonene fra innerst til ytterst, skriver Høyer frem de små bevegelsene vi kanskje gjør daglig, men knapt merker oss at vi utfører. Forfatteren tillegger dem noe ekstra, og stiller dem frem i et assosiativt lys, som er både kjent og fremmed på samme tid. Hun skriver om blanke fasader, om hva som speiler seg i fasaden, og de klossete bevegelsene våre bak fasaden, der inne i huset; i parforholdet, i familien og på institusjonen. Hun utforsker hva den relativistiske avmakten kan gjøre med oss, og utfordrer oss til å se og tilkjennegi hva et menneske i et slikt samfunn er verdt – eller burde være verdt.

Rebecca Kjelland

Født i 1983 på Eidsvoll. Har skrevet tre diktsamlinger. Debuterte med Akkorda under fluktlinja i 2007. Den neste diktsamlingen, Leve gammaldansen!, kom i 2011 og hennes nyeste, Ute av skog, i 2013.

Juryens begrunnelse:

Rebecca Kjelland er poeten som blodskitten kommer gående med hagla på ryggen og harpa i hånda, som gjennom kraftige byks undersøker baksida av språkets minste og ytterste atom, som skriver logg fra NAV Sagene, dagsrapporter fra skogene på Hedmarken og leiligheten nær Alexander Kiellands plass.

Fra første aggressive akkord i 2007, da Kjelland debuterte med diktsamlingen Akkorda under fluktlinja, har denne poeten vist opp et rikt repertoar, med evne til å la flere toner klinge samtidig. Det musikalske sinnet har vært innestengt i en kropp, der vekslingene kjennes akutte og klare som i en knyttet neve – der «atomer i tomme rom faller ut av tyngdekrafta/ hensiktsløst tilfeldig lovmessig fritatt kollisjon/ they are going upside round i et åpent rom hit and/ run she’s comin’ with a gun» – før temperaturen og temperamentet transformerer seg til en taktfast heksedans, fra Momarken til Hamar by, med samlingen Leve gammaldansen!

Hva slags dans eller dikt er dette? Dette er dikt der desperasjonen og drivet går opp i en høyere, folkelig form. Leve gammaldansen! er dinglende doku-dikt etter en eksistensiell krangel. Det handler om byturer, spellemenn, Jørgen diktmaker, ratata, pottiter, kronasjangst, ei skada kjerring og ei katte fra dårlige kår i Eiker, der Toradertrioen, Ivar Medaas, Bjørnstjerne Bjørnson, Alf Prøysen, OnklP og Vazelina Bilopphøggers synger og danser med.

Det er voldsomt, og ikke direkte vakkert. Det føles trygt, og fullstendig utrygt. Det er skrevet i et sprukket språk, avhengig av sine egne sprekker, der kombinasjonen av kontraster i forsøket på å utfordre grensene for språket, blir strukket til bristepunktet, fra et nervøst, spyttende raseri, via elleville, vitale dansebanddikt som sparker seg ut av sin egen form. Og for å si det med poetens egne ord i siste del av samlingen Ute av skog: «det er fremmedfølelsen:/ jeg går på døren, jeg tråkker feil i trappen, jeg må samle beina (…)/ jeg mister ansiktet/ i grusen.»

Rebecca Kjelland er den som drømmer i en seng overfylt av ord hun ikke kan, mens ballerinaen i spilledåsa stønner og hun, som i en fullstendig naturlig motsigelse, ser «en sprekk blir større/blir hel».

Erlend O. Nødtvedt

Født i 1984. Fra Bergen. Har skrevet Harudes (2008), Bergens beskrivelse (2011) og Trollsuiten (2014). Fikk Ung poesi-prisen i 2008 og Bjørnsonstipendet i 2012.

Juryens begrunnelse:

Erlend O. Nødtvedt har bragt norsk poesi et tiltrengt element av uærbødig tradisjonstilknytning, humor og tillit til språkets lydmanende sjikt på bekostning av normalspråklig meningsdannelse og høflig semantikk. Hans diktfremføringer gjør det moro å være på poesiopplesninger. Nødtvedts poesi synger, gjør ablegøyer og skjemter med et komisk alvor.

Fra første stavelse i debuten Harudes påkalles vår nasjonale poesiarv: «De er drau me be // a nok vidu skje / a må // a ti opna // a hja op // a dø opna se // a kjel ska sprin // a draum op se // a me e morgo gli i // ein vå me i ha vi um». Lesere vil raskt identifisere Olav H. Hauges «Det er den draumen» som forelegget. Den late uttalen, den stumpe fjerningen av vokaler og konsonanter, går ikke lenger enn at fragmentene fortsatt er gjenkjennelige. Men hva vil egentlig denne eplekjekke poden med Hauge og tradisjonen?

Siden modernismens glansdager er det utviklet mange skrivemåter som blottstiller tradisjonens grep, slitne figurer eller troper som anses som døde klisjéer. Parodien er en sjanger som framviser forelegget som kritikkverdig og overvurdert, og dermed undergraver både objektet og all den museale resepsjon som omgir det. Nødtvedt går i en helt annen retning.

Det Nødtvedt gjør, er snarere å skru opp et hakk eller to. Han overdriver det klanglige i det klanglige, overdriver det poetiske i det poetiske, overdriver det arkaiske i det arkaiske, i det patosfylte, den verbale patina og de brummende bryst. Er det det underspilte, malplassert malmfulle og subtile som framvises som noe litt latterlig? Det er ikke hjerteløst, det er ikke manko på sympati, men vi lærer kanskje å elske Hauge på en litt annen måte? Det tøysete, varme, erotiske, imøtekommende og overdrevne bringer tankene så vidt som til Harald Heide-Steens figur Sylfest Strutle (som framførte «Du gamle Noreg» så pompøst at lattertårene spratt), og til en verbal virtuos som Bare Egil. Også Erlend O. Nødtvedt tilfører norsk poesi en type humor som ikke så lett lar seg sette på formel.

En annen poet denne lommetyven fra Bergen avlegger et besøk, er Olav Nygard og hans nyromantiske symbolisme. Ved å dikte videre på Nygards vitale nyord tilføres Nødtvedts poesi energi til å dra den selvbiografiske tendensen i vår tids litteratur i en særegen retning. Bergens beskrivelse og Trollsuiten er begge selvbiografiske. De undersøker vestnorsk selvhevdelsestrang og selvironi i form av en roadtrip i samtid, barokk og mytisk tid. Den Nødtvedt som kommer ut på andre siden av norsk sagn- og mytestoffs kvern, i et uttrykt ønske om å overskride egne grenser, har etter eget utsagn hatt seg med huldra, og lot seg forhekse der få tør ferdes:

i ovørsket nattevei

ufsetåker tunge

blodgnisthindrer rimlagt barm

huj en helsk stormnatt

dølneste gråskoddehette

sinnet står i gåsehud det skygger

så svart det suser så rart

Agnes Ravatn

Født i 1983 i Ølen. Skriver fast for avisene Dag og Tid og Dagbladet.

Utgivelser: Veke 53 (2007), Stillstand. Sivilisasjonskritikk på lågt nivå (2009), Folkelesnad (2011), Fugletribunalet (2013), Operasjon sjølvdisiplin (2014).

Juryens begrunnelse:

Det finnes allerede et før og etter Agnes Ravatn i norsk essayistikk. Hennes sylskarpe og ofte overraskende samtidsanalyser er satiriske mesterstykker. Med høy integritet skildres verden fra den blaserte nevrotikerens ståsted, med en fengende kombinasjon av kunnskap, humor og en avansert form for nonsjalanse.

Ravatn har som en av svært få mottatt utmerkelser både for journalistikk, romaner og sakprosa, blant andre Hestenesprisen, P2-lytternes romanpris, Ungdommens kritikerpris og Språkprisen for fremragende nynorsk i sakprosa.

Ravatn synes da også i stand til å erobre enhver sjanger: Hun har utgitt kultfanzinen Ikke til hjemlån og langdiktet Ikkje, oversatt teaterstykker og redigert flere antologier. Men det er som romanforfatter hun har fått sitt store gjennombrudd, og som essayist hun virkelig briljerer.

Debutromanen Veke 53 er en burlesk og overskuddspreget roman om mannlig sammenbrudd og krise på lærerværelset, fortalt både med brodd og varme. I Fugletribunalet skildres et drama om skam og forsoning med større mørke og uhygge enn i noen annen av hennes tekster.

Tre sakprosautgivelser, Stillstand. Sivilsasjonskritikk på lågt nivå, Folkelesnad og Operasjon sjølvdisiplin gir samlet inntrykk av at alt essayisten Ravatn tar i blir gull, og det selv om hun tematisk tydelig går etter gråstein: Steder «der ingenting spesielt skjer», ukebladsjangeren, og nyttige verktøy for selvdisiplin.

Formuleringer og stil kaller på gapskratt og oppleves som originale, klargjørende og frigjørende. Med bitende ironi og aversjon mot stivnede former avdekkes tidsånden bit for bit. Metoden legger lista svært høyt for Ravatns eget presisjonsnivå: Dersom hun tar det parodiske i ethvert utsagn og gjennomskuer enhver posisjon, kan hun ikke selv levere lettvintheter eller unndra seg sitt eget nådeløse blikk. Det gjør hun da heller ikke — i hvert fall ikke uten selv å kommentere det.

Ravatns litterære jeg bidrar til den høye kvaliteten. Den hemningsløse, anspente fritenkeren er en uimotståelig og kontrastfylt skikkelse. I det ene øyeblikket inkarneres en eldgammel skjønnånd, utålmodig med de uutdannete og vulgære, i det neste den upolerte tenåringen, som fikler med smarttelefonen og fnyser av enhver autoritet. Hun fremstår ofte som en sarkastisk misantrop, men en misantrop med empati. Når dette dels grettent avvisende, dels nysgjerrige eller overbærende blikket rettes mot verden, fører det til befriende uforutsigbare tekster.

Med sitt omfattende og overbevisende forfatterskap er Ravatn å anse som en sjelden begavelse i den norske samtidslitteraturen.

Nils Henrik Smith

Født i 1980 i Stavanger, oppvokst på Bryne. Har gitt ut romanene Manhattan Skyline (2007), Austerrike (2009) og Se ilden lyse over jord (2014).

Juryens begrunnelse:

I alle Nils Henrik Smiths romaner møter vi en hovedperson i et avgjørende vendepunkt – et vendepunkt som samtidig gir rom for lange tilbakeblikk. Smith skriver ikke A-til-Å-bøker, her fortelles det i alle retninger på likt. Leseren får stadig flere biter av personens liv, biter som akkumulerer og danner et mer og mer komplekst helhetsbilde. Denne fortellermåten skaper et helt særegent tonefall, og nettopp stemmen er da også den fremste kvaliteten i Smiths forfatterskap.

Filosofistudenten Aksel i Manhattan Skyline er 26 år når han ser terroranslaget 11.9. på TV. En snau måned senere begår moren selvmord. Aksel lengter etter et språk som kan forandre verden, men det språket han har til rådighet, har mistet sin mening. Av alle ting skriver han hovedoppgave om Wittgenstein, den filosofen han forakter mest. De to flyene inn i tårnene gir imidlertid grobunn for et nytt språk. Aksel lar seg fascinere av Bush-administrasjonens språkbruk i kjølvannet av terrorhandlingen.

I Austerrike sitter en 33 år gammel jurist, ansatt i et multinasjonalt selskap, i avhør i forbindelse med en forbrytelse av svært grov karakter. Det er noe kafkask over monologene. Begrepet «sannhet» problematiseres. Man skimter løgnen under sannheten, det amoralske bak det moralske.

I Se ilden lyse over jord har en 61 år gammel veiingeniør reist til Minsk i Hviterussland for å møte en ung kvinne han har blitt kjent med via en nettside. I denne fortellingen er det, for å sitere André Malraux, «menneskets lodd» som blir gjennomlyst.

Smiths hovedpersoner har ellers flere likhetspunkter. Alle tre besvimer i avgjørende situasjoner. Alle tre opplever at de overhodet ikke kjenner mennesker som står dem nær. Alle tre lider av manglende forståelse. Dette er mest uttalt i Austerrike, som vrimler av «jeg kan ikke forklare det». Bestefaren i boka har Alzheimer, og det kan synes som om jeg-personen selv er rammet av en form for narrativ Alzheimer. I de to første bøkene, som er i slekt med Den fremmede av Camus, skildres tilværelsen som absurd. En mors begravelse spiller for øvrig en viktig rolle i Manhattan Skyline, slik den også gjør i Camus’ roman.

Et gjennomgående trekk i Smiths forfatterskap er det virtuose språket. Men mens de to første bøkene også har passasjer med korte, stakkato setninger, som et tegn på noe andpustent, nesten panikkartet, er den siste romanen preget av et gjennomført språklig flyt, som tyder på noe avklaret, et langsomt selvoppgjør. De ofte lange setningene med sine mange bisetninger og innskutte ledd, speiler romanens komposisjon med sin intrikate kronologi, innflettede retrospektive passasjer og digresjoner.

Hovedpersonene i de to første bøkene er opptatt av hver sin krig. Men begge forblir desillusjonerte, de er på hver sin måte en Arild Asnes som ikke finner noen ideologi. I den siste, mer episke romanen når derimot hovedpersonen frem til en skjør erkjennelse, både om seg selv og samfunnet. Også en overraskende historie om terroren 22. juli bidrar til dette.

Så mens Aksel, kanskje, velger å forsvinne sporløst, og jeg-personen i Austerrike, kanskje, begår en grusom forbrytelse, står 61-åringen i slutten av La ilden lyse over jord på en åskam i Hviterussland, i starten på et nytt kjærlighetsforhold. Det har vært en uforutsigelig reise, tenker han, og dette elementet av uforutsigelighet – det uforutsigelige i ethvert menneskes liv – er et av hovedtemaene i Smiths forfatterskap.

Lars Petter Sveen

Født 1981, fra Fræna i Møre og Romsdal. Tildelt Tarjei Vesaas‘ debutantpris for novellesamlingen Køyre frå Fræna (2008). Romanen Eg kjem tilbake kom i 2011. Guds barn (2014) ble nominert til Kritikerprisen, Ungdommens kritikerpris, og P2-lytternes romanpris og er solgt for utgivelse i USA og Danmark.

Juryens begrunnelse:

Det er ikke ofte en bok får en så begeistret mottagelse som Lars Petter Sveens Guds barn. En av forklaringene kan være at denne romanen viser potensialet i det de russiske formalistene kalte fremmedgjøringens estetikk. For det Sveen gjør, er å underliggjøre en historie som for mange har blitt en klisjé. I Guds barn får Sveen leseren til å se en forslitt bibelhistorie med nye øyne.​

Kanskje blir man til og med litt skremt. Sveen går inn i sprekkene i evangeliene og forteller andre historier, ikke minst av det mørke slaget. Få lesere vil glemme den allestedsnærværende representanten for det onde; en mann som viser seg i mange skikkelser, men alltid ledsaget av frasen «Eg kan ikke sjå, men eg ser mykje». Flere kjente historier blir trukket ned på bakken, eller nærmest ned i gjørma. Man har snakket om dirty realism, men Sveen lager en slags skitten metafysikk.

Det er forbausende å se hvor mye av Guds barn det, tross avstanden i tid og sted, er i debutbokens noveller, både på den måten at Sveen trekker inn bibelstoff, som i «Ein gal guts dagbok», og ved at han i «Bankeånd», «Søner» og «Den framande», samlingens sterkeste, viser hvor porøse veggene er mellom de levende og de døde. Denne utvidede realismen utvikles videre i Guds barn. Du kan når som helst krabbe inn i Dødsriket.

Men det er i hans andre bok, romanen Eg kjem tilbake vi møter Sveens forbausende originalitet for første gang. Spranget i kvalitet, valget om å skrive annerledes, kommer her, og ikke med Guds barn. Eg kjem tilbake er en like klar forløper for Guds barn som Johannes Døperen er for Jesus. Også novellene rommer ansatser, men det er i sin første roman Sveen virkelig begir seg inn i mørkets hjerte for å lete etter glimt av lys. Det finnes konkurrerende historier. Hvem skal vi tro på? Særlig den gåtefulle Krane trer etter hvert frem som en frelsesskikkelse, en Mr. Kurtz som blir en Messias, med etterlatte «hellige bøker» og det hele. Og det er her, i skogen, vi møter et mørke man bare kan famle seg igjennom, et mørke som i Guds barn kommer veltende ut av veggene, blir et levende, krypende vesen. Ved å gjøre fortellingen om byen og skogen, røverbander og barnegjenger, kretsløpet av vold og drap nærmest tidløs, har han samtidig aktualisert den, også på det politiske plan.

Den hang til det sted- og tidløse som begynner med Eg kjem tilbake, kan føre tankene til en forfatter som Pär Lagerkvist og bøker som Dvärgen og Barabbas; bøker med naturlige innslag av poesi i prosaen; bøker om forholdet mellom godt og ondt, om livets meningsløshet. Som hos Lagerkvist parer Sveen det eksistensielle med det samfunnsengasjerte (legg merke til hvor mye det står om terrorisme i Guds barn).

I alle Sveens bøker møter vi det uforståelige, små og store mysterier, om de utspiller seg i Fræna eller i Galilea. Det som er nytt i Guds barn, er den mesterlige komposisjonen, hvordan de ulike fortellingene og fragmentene er vevd sammen. En person sier et sted at alle mennesker består av mange historier, men at det ikke er opp til oss selv å skjønne hvordan disse historiene henger sammen, det er ikke mulig å se mønsteret. Sveen har iallfall hjulpet oss litt på vei.