Hopp til innhold

Livet i tredje person entall

Salman Rushdies memoarfortelling «Joseph Anton» er vanskelig å komme utenom i høst, mener Knut Hoem.

Forfatter Salman Rushdie

Forfatter Salman Rushdie

Foto: ANDREW WINNING / Reuters

I utgangspunktet er alle memoarer heltesagaer. Uansett hvor alkoholisert du viser deg å være (P.O. Enquist), hvor hensynsløs du er mot din egen kropp (Keith Richards), eller hvor mange sykler du stjeler i Malmø (Zlatan Ibrahimovic) - kort sagt hvor mange ganger du holder dommedag overfor deg selv - så er du fortsatt den som kontrollerer fortellingen fram til du setter punktum som en oftest vellykket, forfatter, fotballspiller eller rockestjerne.

Joseph Anton

Salman Rushdies bok 'Joseph Anton'.

Foto: Aschehoug forlag

Salman Rushdies lett forkledde memoarfortelling «Joseph Anton» følger i utgangspunktet samme mønster. Den unge mannen skal gjennom mange hindringer før han omsider forlater kokongen som fullblods forfatter med romanen «Midnattsbarn».

Dommedag

Men rundt hundre sider ut i fortellingen kommer det inn en ytre faktor. Dommedag kommer, men ikke igangsatt av forfatteren selv, men av Irans øverste leder Ayatollah Khomeini. Dermed forandrer også sagaen retning, og ikke minst tempo. Fra og med 1989 fører Fatwaen til at Rushdies primære oppdrag er å produsere en motfortelling om seg selv og sine hensikter med "Sataniske vers" i kamp med de ytterliggående muslimenes budskap om at han er en blasfemiker og provokatør. I slike stormer er det ikke lett å være forfatter, og det er heller ikke lett å holde oversikten over hvem man er. Salman Rushdie skildrer sine år som jaget vilt i venners leiligheter med høyintensiv politibeskyttelse med både vidd og humor.

Han tar dekknavnet "Joseph Anton", og lever på mange vis på utsiden av seg selv. Slik sett er det naturlig at han har valgt å fortelle historien i 3. person entall - for er det ikke mer eller mindre i 3. person dette livet er levd?

Utfordrer leseren til å ta stilling

Når fortellingen skyter fart og konfliktnivået øker, dukker det opp noen allment interessante dilemma som leseren må ta stilling til. Hvordan reagerer du når en nær venn, kollega, eller landsmann befinner seg i akutt livsfare? Hvor står du i konflikten mellom ytringsfrihet og respekt for andres religion og tankesett?

Salman Rushdie tar tydelig stilling i sistnevnte konflikt og mener at de som hevdet at han burde vise mer respekt for Islam, egentlig led av "frykt for islamistisk vold kledd i Tartuffe-lignende hykleri". Henvisningen til den sleipe bedrageren Tartuffe fra Molières teaterstykke er en av mange litterære henvisninger som bidrar til å gi Rushdies memoarer et løft.

Gudløs muslim

Hovedkonflikten i Rushdie-saken og i «Joseph Anton» er ikke, som Samuel P. Huntington skrev, "a ”Clash of civilizations" - for den gudløse indiske muslimen Rushdie tilhører den samme sivilisasjonen som føler seg krenket. Det er en konflikt mellom kunst og religion - eller vel mer presist kunst og politikk forkledd som religion. Når forfatteren går ut i krigen for at retten til å ytre seg er ukrenkelig, så må han bli en politiker med fare for at han mister sitt eget litterære språk.

Mister energi

«Joseph Anton» er en bok som er vanskelig å komme utenom i høst, fordi Fatwaen peker frem mot alle de slagene som skulle utkjempes i liberale vestlige demokratier mot ytterliggående islamister etter murens fall. At boken med sine 627 sider mister mye energi og kraft mot slutten, og iblant kan kjennes litt for pratesyk og for lang, er mer en innvending mot sjangeren, som med sitt premiss om virkelighetsnærhet forplikter forfatteren til å skrive om alle sine koner, alle sine forleggere, sine kjendisvenner og sine voktere i "Special branch".

Til alt hell styrer Rushdie oss gjennom all elendighet med store porsjoner humor, en særegen engelsk humor må dette være, og kommer ut av det i god behold i Kari Risviks gode, norske oversettelse.

Kulturstrøm

  • Sangtekster har blitt enklere, mer repeterende, aggressive og selvopptatte

    Et team av europeiske forskere har analyserte ordene i mer enn 12.000 engelskspråklige sanger, på tvers av sjangrene rap, country, pop, R&B og rock fra 1980 til 2020.

    Ifølge studien, som ble publiser torsdag, har sangtekster blitt enklere og mer repeterende. Tekstene har også blitt mer aggressive og selvopptatte i løpet av de siste 40 årene, skriver The Guardian.

    En av forskerne bak studien, Eva Zangerle, understreker at sangtekster kan være et «speil av samfunnet», som gjenspeiler hvordan en kulturs verdier, følelser og opptatthet endrer seg over tid. Studien trakk ikke frem hvilke artister funnene gjaldt.

    Sangtekster
    Foto: AP
  • Harvard fjerner bokomslag laget av menneskehud

    Prestisjeuniversitetet Harvard sier de har fjernet menneskehud fra innbindingen av en bok de har hatt i ett av bibliotekene sine i over 90 år.

    I 2014 ble det oppdaget at en bok var bundet inn med huden til en død kvinne.

    Harvard, som regnes som det eldste universitetet i USA, har tidligere utnyttet interessen rundt bokens morbide historie. Da det ble oppdaget at det var brukt menneskehud i innbindingen ble det omtalt som «gode nyheter for både tilhengere av innbinding med menneskehud, bokfantaster og kannibaler». I et blogginnlegg samme år skrev Harvard at praksisen med å binde bøker i menneskehud tidligere hadde vært forholdsvis vanlig.

    (NTB)