NRK Meny
Normal

Debutanten som vil bli tatt på alvor

Debutant John Rørdam vil ikke bli satt i bås og ser ikke på seg selv som en forfatter. – Foreløpig er jeg bare en fyr som har skrevet en bok.

John Rørdam

John Rørdam er aktuell med romanen 'Lukkertid'.

Foto: Yann Aker/Aschehoug

"Lukkertid"

John Rørdam håper at han kan bli tatt seriøst. Med bakgrunn som reklamemann i Dinamo frykter han å bli satt i bås.

– Jeg gjør jo dette på alvor, og håper at det er mulig å slippe unna merkelapper som «reklamemann skriver bok», forteller han til NRK.no.

Fortell om debutboken din:
– «Lukkertid» er et forsøk på å treffe en tidsånd og beskrive jaget etter å være vellykket på alle mulige måter, hovedpersonen er akkurat slik. Det er ingenting feil, han lever et liv som nærmer seg det vellykkede, nesten på grensen til klisjéfylt, men det gir ham egentlig ingenting, annet enn en følelse av at han blir jaget av noe. Det er heller ingen tydelig og enkeltstående årsak til denne angstfylte uroen, det er mange hendelser satt sammen til et bilde. Alle disse hendelsene gjør at Petter føler at han mangler kontroll over livet sitt, og at han må forholde seg til alle disse små øyeblikkene som har fått ham til å løpe.

Når tenkte du første gang at du ønsket å bli forfatter?
– Det har vel mer vært en tanke som har ligget der og ulma, uten at jeg på noen som helst måte kan si at jeg tenker på meg selv som forfatter. Foreløpig er jeg bare en fyr som har skrevet en bok.

Fortell om din vei frem til å bli forfatter.
– Jeg har skrevet hele tiden, og har et prosjekt jeg har holdt på med i mange år. Det kommer det sannsynligvis aldri til å bli noe av, det er ikke meningen tror jeg, men det har bidratt til at jeg har skrevet. At jeg tilfeldigvis endte opp med å søke forfatterskolen på Aschehoug var vel det som fikk meg til endelig å prøve å jobbe helt konkret og målbevisst med noen prosjekter. Det var overraskende hardt arbeid, og jeg har måtte forska fram en måte å jobbe med skrivinga på som funker for meg.

Hvordan føltes det da du fikk beskjed om at manuset var antatt?
– Hvordan skal jeg kunne beskrive det? En litt utmattet glede? Det er jo en glidende prosess og manus hadde vært gjennom konsulenter og redaktører i et par omganger før jeg fikk den endelige beskjeden. Det er ligna kanskje litt på den følelsen du har hvis du har løpt langt og er skikkelig sliten, men plutselig ser du målflagget og vet at du kommer til å klare det.

Hvem er dine litterære forbilder?
– Haruki Murakami er en forfatter som jeg har et spesielt bra forhold til, og jeg venter i spenning på oversettelsen av «1Q84». Jeg er fascinert av hans univers, som jeg opplever at ofte skaper sine egne regler. Andre som har imponert meg nylig er Sara Stridsberg, Carl Frode Tiller og Jonathan Litell. En broket blanding, men det er nok et kjennetegn på at jeg lett lar meg inspirere av veldig forskjellige ting.

Fortell om din siste store leseropplevelse.
– Jeg leste Corman McCarthys «The Road», for tredje gang, har lest den både på engelsk og norsk. Nå er den jo filmatisert og jeg måtte være helt sikker på at jeg hadde tømt den før jeg ser filmen. Den boka treffer meg like hardt hver gang. Jeg synes det han gjør i den nedstrippa, nakne formen, som likevel inneholder så utrolig mye, er imponerende. Midt i all den virkelige håpløsheten er det et lite glimt av menneskelighet, og et håp som det er fullstendig umulig å skjønne hvordan det finnes næring til. Det bare ligger der og bærer alt framover, jeg blir imponert når jeg leser slikt, og tenker at jeg sikkert burde gjøre noe helt annet for jeg er jo ikke i nærheten.

Mange drømmer om å bli forfattere. Hva er dine tips til forfatterspirer?
– Vi tror ofte at det handler om å tørre å tenke tanken, tenke at det stoffet du har, det du skriver på kan bli en bok. Bare den enkle handlingen det kan være å sette det du har sammen, etter hverandre og oppdage at det ble mange sider, for så å lese det, kan være noe av det vanskeligste. Det er da du kanskje oppdager om det er en bok eller ikke. Poenget er vel at det ikke er noen vei utenom, en eller annen gang må det gjøres.

En av fjorårets diktdebutant, Audun Mortensen, prøver å leve lengst mulig på bokhonoraret. Hva slags planer har du for ditt bokhonorar?
– Jeg så det, var inne å kikka på bloggen, bra prosjekt. Jeg har som mål å kunne ta meg fri lenge nok til at jeg kan se om det prosjektet jeg har begynt på nå har livets rett. Med en vanlig jobb og familie er det tid som er den mest ettertraktede varen, så hvis jeg kan kjøpe meg litt fri fra andre forpliktelser tenker jeg at det er en god investering.

Hvilken forventninger har du til det å debutere?
– Ikke så mange forventninger, men kanskje et håp. Jeg gjør jo dette på alvor, og håper at det er mulig å slippe unna merkelapper som «reklamemann skriver bok». Jeg er bare en fyr som har prøvd å skrive en bok, og håper at det er mulig å ta det som et seriøst forsøk, uten å bli putta i en eller annen bås.