Allerede på første side trekker Thor Viksveen konklusjonen. Jens Stoltenberg er hel ved. Denne floskelen, som oftest blir brukt av menn som feirer andre menn i litt festlige lag, kunne hatt godt av å bli etterfulgt av et spørsmålstegn. Punktumet reflekterer den reorienteringen forfatter og forlag har foretatt, etter at boken naturlig nok ble utsatt etter 22. juli.
- Les også:
(U)autorisert
Den kritiske biografien om «Mannen og makten» er blitt til en portrettbok, og på veien har den kritiske vinkelen forsvunnet litt ut av syne for forfatteren. Den uautoriserte fortellingen er blitt atskillig mer autorisert av at Viksveen har hatt lange samtaler med Stoltenberg, uten at det har ført til å Viksveen har kommet statsministeren noe særlig inn på livet.
Viksveens kapittel «Hvem er egentlig Jens Stoltenberg?» innfrir ikke forventningene. Det vi får er et bilde av hvordan statsministeren fremstår. Heller ikke i beskrivelsen av politikeren og maktspilleren Stoltenberg er Viksveen tett nok på. Hvis den medievante hovedpersonen ikke gir nok av seg selv, så kan dette kompenseres ved at forfatteren har andre sentrale kilder å støtte seg til. Det er lite som tyder til på at det er så veldig mange i den nærmeste kretsen rundt Stoltenberg som har følt behov for å fortelle biografen veldig mye.
Det blir sagt at...
Akkurat hvor mye Viksveen har fått vite er også vanskelig å etterprøve, fordi han stort sett ikke oppgir kilder. Det finnes mange måter å sitere på i moderne biografiskriving, uten at boken må fremstå som en avhandling av den grunn. Viksveen har alt for mange setninger at typen «det sies» og «det blir sagt at», noe som i sin tur gjør teksten mer uklar og mindre underholdende. Frank Rossaviks biografi om SV, som kom ut tidligere i år, er et eksempel på at det går an å bruke fotnoter i fleng uten at det går utover lesbarheten til den løpende teksten.
Thor Viksveen er også alt for sosialdemokratisk og rettferdig når han skildrer bifigurene i denne fortellingen. Hvis det er slik som forfatteren hevder at visestabssjef og statssekretær Rita Skjærvik er «Norges mektigste kvinne » så burde leseren få bli litt kjent med henne. Med unntak av noen fine skildringer av Thorvald og Karin Stoltenberg, får ingen av Stoltenbergs nærmeste ekstra oppmerksomhet fra forfatteren. Nini Stoltenberg er tilgodesett med en drøy side, som ikke forteller noe vi ikke har hørt før.
Kyllingstuntet
Thor Viksveen presenterte tirsdag sin bok «Jens Stoltenberg – Et portrett».
Foto: Junge, Heiko / ScanpixOgså forholdet til Jagland er skildret uten smerte, noe som ikke kan unnskyldes med at Soltenbergs fremste rival ikke har villet snakke med Viksveen. Biografiskriving handler blant annet om å kunne trekke ut enkelte situasjoner som kan kaste lys over sentrale konflikter forfatteren ønsker å belyse. Det er typisk for denne boken at den ikke nevner kyllingstuntet til Bård Tufte Johansen utenfor sykehuset, der Jagland ble innlagt i januar 2002. Dette stuntet kan tolkes i mange retninger - ikke minst som en slags satire over privatiseringen og intimiseringen av politikerrollen - eller på en helt annen måte? Thor Viksveen griper ikke den muligheten.
Til tross for alle disse innvendingene, så er denne boken en av de sentrale biografiene denne høsten. Thor Viksveen forsøker gjennom sitt portrett å vise hvordan Stoltenberg – etter over tjue år i rikspolitikken hadde prøvet og feilet tilstrekkelig til å kunne håndtere tragedien den 22. juli så strålende som han gjorde. Han hadde det i seg, rett og slett, både politisk og menneskelig, og den som leser denne biografien forstår at dette handler om at han modnet tidlig som politiker gjennom mye prøving og feiling. Dertil kommer den spesielle familiebakgrunnen i dynastiet Stoltenberg med to foreldre som vi forstår har vært viktige forbilder.
God timing
Det var behov for en biografi om Jens Stoltenberg nå. I de ti årene som har gått siden Elisabeth Skarsbø Moen skrev sin biografi har mannen som har det å «balansere ulike hensyn opp mot hverandre» som et av sine livsmotto virkelig endret kursen til sosialdemokratiet. Viksveen skriver interessant om hvordan tanken om et rødgrønt samarbeid ble født i det såkalte «dialogforumet» i januar 2002 med Hill-Marta Solberg og Martin Kolberg som pådrivere, og han har med møtet på klubben Blå i Oslo, der de tre regjeringspartnerne in spe presenterte "Kulturløftet". Selve forhandlingene på Soria Moria er tidligere i år blitt skildret med mer saft og humor av Frank Rossavik i hans SV-biografi, men Viksveen fyller ut bildet fra Arbeidspartiets perspektiv.
Forfatteren er også på hjemmebane når han skildrer Stoltenbergs tid som ungdomsfylkingsbygger i Majorstuen AUF, i et miljø som ble beskrevet som «en gjeng bortskjemte akademikerunger uten noe forankring i arbeiderbevegelsen. De har de rikeste foreldrene, de kommer fra de største husene, de har det lengste håret og den mest utfrika klesdrakten» (Kilde ikke oppgitt av forfatteren).
Det store vendepunktet i denne boken kommer i sluttkapittelet om 22. juli, skriver Knut Hoem. Her møter statsministeren pressen dagen etter hendelsene på Utøya.
Foto: Teigen, Trond Reidar / SCANPIXPå fly med taleskriveren
Det store vendepunktet i denne boken kommer i sluttkapittelet om 22. juli. Det er skrevet i en helt annen og mye mer presserende tone. Et eksempel er skildringen av statssekretæren og taleskriveren Hans Kristian Amundsen, som setter seg på et fly fra Evenes klokken sju med et nettbrett i fanget og med oppdrag å skrive et utkast til den talen Stoltenberg skal holde tre timer og ti minutter senere – og som legger grunnlaget for hele den oppfatningen de fleste av oss nå har om at han ikke bare er statsminister – men også kan være en statsmann i gitte situasjoner.
Det kan virke som om Viksveen når han får anledning og anledningen var stor nok, finner opp seg selv som sakprosaforfatter på nytt. I 22. juli-kapittelet leverer han det baksideteksten lover; en fortelling om Jens Stoltenberg bak fasaden, når TV-kameraene er slått av.
- Les også:
