En av Anne B. Ragdes sterkeste sider som forfatter – når hun er på sitt beste – er dialogene; hennes evne til å beskrive mennesker, gi dem liv, gjennom måtene de snakker på og dermed gjennom de samtalene de fører. Og, interessant nok i våre dager; Ragde får det til uten å ty til utskrevet dialekt, tilnærmet lydskrift, som vi ser mye av, men stoler i stedet på sitt sobre, konservative bokmål. Alt mens karakterene lever og ånder på sidene. Slik er det også i denne nye boken – og det er bokens sterkeste side: menneskene, de voksne og barna som nyanseres med diskrete, men virkningsfulle virkemidler i omgangen med språket.
Nybyggere
”Jeg skal gjøre deg så lykkelig” tar oss med til noen jorder ovenfor Trondheim sentrum i 1965. Jordene er nettopp bebygd med et antall rektangulære, fireetasjes blokker kledd i eternitt. I vår A-oppgang bor dermed åtte familier, på mange måter like, men akk, så forskjellige når det kommer til stykket. Her er de driftige husmødrene, hjemmefrisøren, den lekre selgerfruen på toppen, bortskjemte mannfolk (som i; mor vasker, far ser på TV/leser avisen) og unger, ungdommer som lever i tiden – i blant med ting som er tunge å bære. Det vaskes, arbeides, sladres, flørtes, lekes, gråtes og les. Over det hele hviler troen på fremtiden. Det er jo 60-tall.
Grundig
Anne B. Ragde har gjort sin research og hun har gjort den grundig. I blant så grundig at når hun omtaler et produkt, en gjenstand, så kan jeg (fordi jeg er gammel nok) nærmest se for meg hvilke ukeblad- eller avisannonser forfatteren har lest. Slik blir ting tidsriktige og i beste fall stemningsfulle, men det kan også bli for mye av det gode om det presses inn i teksten for sin egen skyld og ikke helhetens.
Lite nytt
Det er umulig å lese denne boken uten at tankene flyr til Tove Nilsens Bøler-univers eller samtidsfilmen ”Støv på hjernen”. Det siste er i og for seg bare moro og mest en kompliment, men det første peker på problemet med at 60-tallet er et nokså gjennomskrevet ti-år etter hvert. Viktig og sentralt i moderne norsk historie, ja visst, men kommer vi videre? Til det siste er nok svaret mest ”nei”. Morsom og sjarmerende er denne teksten både titt og ofte. Viktig blir den aldri.
Liten fremdrift
Dette skyldes også et stillestående handlingsforløp. Mye plass går med til å møte alle menneskene (og det er altså fine møter), mens lite hender, og aller minst foregår det noe mellom linjene. Det dagligdags trivielle er riktignok en viktig bestanddel i denne boken. Det forhindrer ikke at det hverdagslige også trenger et løft, gjerne underforstått, om det skal bli litteratur. Dette er bokens største mangel. En sjarmerende, underholdende og tidsriktig fortelling savner det trykk som kunne gjort den litt større enn seg selv.
