NRK Meny
Normal

Fargerikt fra Ragde

Engasjert Ragde skriver usentimentalt og levende - minneboken om moren veksler mellom sår erkjennelse og lett skravling.

Anne B. Ragde

Ansvarsfraskrivelsen i norsk helsevesen generelt og Furuset sykehjem spesielt får gjennomgå når Anne B. Ragde skriver roman om sin mor.

Foto: Hilde Bjørnskau / NRK

Hun gjør det med fynd og klem, Anne B. Ragde, når hun skal skrive minnebok om sin mor. Boken kalles roman, men er kanskje like mye et album med sterke farger, der både blinkskudd og mer prosaiske hverdagsbilder har fått plass.

- Det må ha vært helt forferdelig for deg å ha meg som mor, Anne. Da du var liten.
- Javel?
- Ja. Stakkars deg

Anne B. Ragde / Anne B. Ragde: Jeg har et teppe i tusen farger

Slik åpner Anne B. Ragde fortellingen om sin mor og vekker umiddelbart nysgjerrighet hos leseren. Det dramaturgiske grepet viser også til den forrige romanen Ragde skrev om moren, en bok som etter min mening er en av hennes beste, nemlig "Arsenikktårnet" . Der var det jubelen over en bestemors død som vekket nysgjerrigheten. Den bestemoren var, om enn forkledd, Anne B. Ragdes egen.

Sårbar og avslørende

I "Jeg har et teppe i tusen farger" er verken Anne eller moren Birte forkledd; de bærer sine egne navn og forteller sin private historie. Det er bokens styrke, men også en svakhet: Anne B. Ragde skriver med kjærlighet og sinne, hjertet flommer over av følelser. Sår erkjennelse og detaljerte tidsbilder fra en trang oppvekst veksler med sarkasme og berettiget indignasjon over norsk helsevesen i vårt eget årtusen. Mor og datter - for Anne er i høyeste grad tilstede i boken - blir begge både heltinner og ofre. Det tipper nesten over i en ikke udelt sjarmerende selvrettferdighet, men bare nesten.

For først og fremst er det et inderlig og rørende bilde Anne B. Ragde holder frem av sin mor. Hun var en kvinne som var fattig på jordisk gull hele sitt liv, men desto rikere på energi: Hun elsket å reise, var en tryllekunstner ved kjøkkenbordet og fylte den smule fritid hun måtte ha med gleden over god litteratur. Det er den sterke og selvoppofrende kvinnen Ragde beskriver, hun og den dødssyke gamle damen som takker ydmykt for døtrenes omsorg når helsevesenet svikter. Morens egen omsorgssvikt da barna var små - hun var ingen kjærlig mor og kunne godt gi fysiske avstraffelser - er det først og fremst moren selv, og ikke datteren som bryr seg om.

Ujevn roman

Det upolerte preget i romanen borger for autentisitet. Her har verken forfatter eller redaktør lagt fingrene i mellom; dette er Ragde usensurert, ærlig, sårbar og avslørende. Likevel er det tilbakeblikkene og fortellingene fra "gamle dager" som fungerer best, i de partiene der forfatteren Ragde kommer tydeligst frem. De mange dialogene fra sykehjemmet bærer i blant preg av at de også skal formidle saksopplysninger og kunnskap til en tredjeperson, leseren. De er dessuten slappere i språket.

Å beskrive det å skulle skrive bok om moren som "en helvetes reise" burde ikke være mulig etter Knut Olav Åmås' betimelige raljering over nærlingslivstopper og foredragsholdere som tar sine tilhørere med på en reise, hva enn det dreier seg om omorganisering, oppsigelser eller andre hendelser som kan inneholde snev av personlig refleksjon. Nå hadde nok Ragde skrevet sin fortelling i god tid før Åmås' hjertesukk stod på trykk i Aftenposten i sommer, men hun er tross alt en forfatter med språket i sin makt og burde kunne luke ut innholdstomme metaforer bedre enn en middels mellomleder.

Nydelige tilbakeblikk

Bortsett fra det aller første avsnittet, som altså pirrer nysgjerrigheten, begynner romanen i det hele tatt litt skavlete og ukonsentrert. Men Ragde skriver seg kraftig opp! Omtrent halvveis i boken tar hun oss med til oppveksten i Trondheim på 1950 og 60-tallet, til en liten familie på mor, to døtre og en hund, som har utedo og mangler dusj midt i tjukkeste byen. Her skildres et liv i ytterste sparsommelighet som kan synes fjernt for de fleste i dag.

Flere av tilbakeblikkene blir nesten som små noveller. Fortellingen om Annes første bryllup, der moren med liv og lyst forbereder mat i månedsvis og må ta opp banklån og jobbe dobbelt for å bekoste det hele (uten at datteren hadde vett til å takke) er komisk og trist på samme tid, den nydelige beskrivelsen av damen i første etasje, frøken Aaseth, den pietistiske pinsevennen som utviklet et nært vennskap med Ragdes livsnytende mor, blir også stående i minnet.

Viktig fortelling

Er så dette en roman? Det er ikke lett å definere en roman for tiden, den har sprengt seg ut over sine egne grenser. Selvbiografier er dominerende, og det mangler ikke på norske forfattere som skriver om egne foreldre eller besteforeldre.

Cecilie Enger gjorde noe av det samme som Ragde gjør i fjor, med boken "Mors gaver". Helene Uri skriver om å miste sin mor i romanen "Rydde ut". For Anne B. og søsteren Elin var det ikke så mye å rydde:

(..) Mamma hadde verken loft eller kjellerbod, bare noen små klesskap. Her var det sannelig ingen kasser med barndomsminner for Elins og min del, ingen gamle morsdagskort eller små barneklær eller dukker og leker vi kunne mimre nostalgisk over.

Anne B. Ragde / Anne B. Ragde: Jeg har et teppe i tusen farger

Usentimentalt gir søstrene vekk de få eiendelene moren hadde. Minnene om latter, måltider, gode samtaler - og om en uverdig slutt på livet - blir stående og blir formidlet uten filter til oss som leser.

I mindre grad enn for eksempel Tomas Espedal utforsker Anne B. Ragde familiefølelsene gjennom språket. Om "Jeg har et teppe i tusen farger" føles mer umiddelbar, og ikke utpreget litterær, så er den et hardtslående dokument over en elsket kvinnes liv.