«Vi skal ikke dø. En gang til» er ikke et spoken word-abum, poengterer duoen bak Universet. De ønsket å utforske. Kenneth Ishak har laget musikk til Bård Torgersens tekster og det litterære albumet gis ut av Oktober forlag i høst.
«Vi skal ikke dø. En gang til» handler om et jeg som beveger seg gjennom hverdag, drømmer og fantasier om andre virkeligheter.
– Befriende å jobbe med en som ikke leser
– Da vi snakket om dette helt i starten, sa jeg «Bård, jeg leser ikke
bøker». Tekstene betyr sannsynligvis noe annet for meg, sier Ishak.
– Jeg synes det har vært så befriende å jobbe med en som ikke leser. Kenneth ser musikk i alt. Det er en gave å bli makker med en som får alt han tar på til å synge, sier Torgersen.
Han forteller at han skrev mye nytt, og så valgte ut dikt og utdrag fra romaner og skrev om alt til første person.
– Jeg følte at mye av det jeg allerede skrevet hadde en forbindelse, selv om tekstene hadde stått i forskjellige bøker. Jeg liker å gjenbruke tekstene mine, sample meg selv, sette dem sammen på nytt.
– Universet handler om å tilfredsstille seg selv. Popmusikk handler om å tilfredsstille så mange som mulig, det er ikke så givende lenger.
Det sier mannen som har flere kritikerroste album bak seg. Ishak har jobbet mest som produsent etter Heyerdahls album «Øen» som kom i begynnelsen av 2013.
Drev eksorsisme på tekstene
I løpet av noen uker høsten 2013 improviserte Ishak fram nesten all musikken.
– Jeg hørte på Bårds stemme og fant en rytme. Så prøvde jeg forskjellige instrumenter. Først trommer. Så piano. Så elbass, det funka ikke. Så synth-bass, det funka kjempebra. Så vibrafon. Bård hadde ikke hørt noe. Jeg lurte på om det kanskje var for pent for ham.
– Jeg ble overrasket. Tekstene vokste og fikk en ny klang, helt andre rom å være i. Jeg hørte helt nye ting i dem. Jeg fikk lyst til å dempe meg. Vi drev en form for eksorsisme på tekstene, bort med det stygge og obskøne. Tilbake sto det drømmeaktige og fantastiske. Og faretruende.
– Ting som «fitte» og «jeg skjærer meg selv i armen», det ble for voldsomt, sier Ishak.
– Jeg tenkte at jeg ikke skulle blande meg i teksten, men da han ville fjerne ord som stakk ut som tagger, var det som å fjerne instrumenter som ikke trengte å være der. Alt fløt mye bedre. Hele uttrykket utvidet seg.
