Ingen i verden

I romanen "Ingen i verden" skriver Hisham Matar intenst og selvutleverende om barndommens utydelige maktforhold.

Forfatteren Hisham Matar ble nominert til til Booker-prisen for denne boken. Foto: AP/Scanpix
Foto: KIRSTY WIGGLESWORTH / AP

Kilde: Kulturnytt, NRK P2, 26. mars 2007

Da den 37 år gamle libyeren Hisham Matar i fjor debuterte med romanen "Ingen i verden", fikk han stor internasjonal oppmerksomhet. Boken ble nominert til Man Booker-prisen, og den ble solgt til mange land. Også til Norge - nå er Aase Gjerdrums oversettelse av romanen her.

Hisham Matar vokste opp i Tripoli og Kairo, og er som jeg-fortelleren i boken født i 1970. Begge har en far som er opposisjonell i Moammar Gaddafis diktaturstat, men utover det er det ingen direkte likheter mellom forfatteren og niåringen Suleiman, skal vi tro Hisham Matar selv. Likevel får jeg fornemmelsen av at denne debutanten, som de siste 20 årene har bodd i London, og som skriver på engelsk, har følt utryggheten under Libyas terrorvelde på kroppen.

Hisham Matar: Ingen i verden. Cappelen 2007
Foto: Cappelen

Tett på mors skjebne


Suleiman er altså ni år gammel, og bor med sine velstående foreldre i Tripoli. Han er eneste barn - moren ble tvangsgiftet som fjortenåring, og til tross for sine forsøk på å unngå å bli gravid, fødte hun Suleiman bare 15 år gammel.
Historiene fra morens barndom får Suleiman når far er borte. Da er mor som oftest "syk", hun må ha flasker av flytende medisin som lukter sterkt, og hun røper sine mørke hemmeligheter. Morens alkoholproblem blir sønnens ansvar. Han har lovet henne å ikke fortelle om sykdommen til en levende sjel. Det er en tung bør på unge skuldre:


"Om morgenen, etter at jeg hadde sovnet, utkjørt etter å ha lyttet til galskapen hennes og passet på henne - og vært redd for at hun skulle brenne seg eller glemme å stenge av gassen på kjøkkenet eller, Gud forby, stikke sin vei for godt og bringe skam og folkesnakk over oss alle - kunne hun komme og sette seg på sengekanten, trekke fingrene gjennom håret mitt, be om unnskyldning og til og med gråte litt. Ånden hennes var skarp av medisinlukten og sved i nesen min, men jeg kunne verken rynke på nesen eller vende meg bort fordi jeg ville hun skulle tro at jeg sov søtt." (s.21)

Kjærlighet og svik


De betente samfunnsforholdene i Libya er bakteppet for boken. Suleiman vokser opp i en tid da tortur-avhør av regimets motstandere vises direkte på TV, likeledes offentlige henrettelser av opposisjonelle. Handlingen foregår i løpet av noen hete sommeruker i 1979, før Suleiman blir sendt alene til Kairo for å gå på skole.
Mer enn en politisk roman (den er det også) er "Ingen i verden" en bok om svik. Det kan synes som om alle blir sveket og sviker selv. Det handler om sviket mot ungjenta som blir tvangsgiftet 14 år gammel. Det handler om sviket Suleimans foreldre begår overfor sønnen når de lyver for å beskytte ham mot innsikt i farens politiske engasjement. Og til sist handler det om Suleimans eget svik av sin beste venn.

Godt om utrygghet


For en norsk leser i 2007 kan den store avstanden mellom barn og foreldre i Libya på 70-tallet synes fremmedartet. Men så er det nettopp denne skiftningen mellom avstand og løgn på den ene siden, og altfor intime betroelser på den andre, som er med på å skape utrygghet hos den ni år gamle hovedpresonen. Oversetter Aase Gjerdrum klarer i sin norske tekst å formidle blandingen av naivitet, uskyld og skam som Hisham Matar beskriver.
"Ingen i verden" er en bevegende oppvekstfortelling. Intenst og selvutleverende gjør forfatteren barndommens utydelige maktforhold svært gjenkjennelige.

Siste om bøker fra TV og radio

Kulturhusets programleder Siss Vik intervjuer forfatter Gunnar Staalesen, som kommer ut med sin 19. krimroman om etterforskeren Varg Veum. (Sendt 3. august 2016)