Skremmende godt fra udyrenes hage

Den amerikanske journalisten Erik Larson ønsket å fange stemningene, lydene og luktene fra den tyske hovedstaden i 1933 i dokumentarboken «In the Garden of Beasts». Han lykkes i helt forbløffende grad, mener vår anmelder Knut Hoem.

Erik Larson

Alarmklokkene ringer fra første side i den amerikanske journalisten og forfatteren Erik Larsons dokumentardrama om den ambassadøren William E. Dodd og hans families opphold i Berlin. Jeg sier dokumentardrama i mangel på bedre betegnelse, for Erik Larson skriver litterær sakprosa med et sånt driv at man skulle tro han hadde funnet på alt sammen.

Med Chevrolet til Berlin

Men alt har hendt. Den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt endte opp med å utnevne historieprofessoren Dodd, da andre mer ønskete kandidater takket nei. Med seg på på båten fra New York hadde han kone, sønn og datter og en ærverdig gammel Chevrolet.

Tittelen er ikke bare en henvisning til følelsen av å være fanget i et mareritt av irrasjonale handlingsmønstre. Larson henspiller her også på parken Tiergarten, som tidligere inneholdt ville dyr.

Leseren vet bedre

Den voldsomme spenningen i fortellingen skyldes at leseren hele tiden vet bedre enn hovedpersonene. Både ambassadøren og hans datter Martha bruker mye av det første året i Berlin til å forsøke å forstå og til å unnskylde maktovergrepene til Hitlerregimet. I starten blir meldinger om at SA-tropper i brune skjorter har banket opp amerikanske statsborgere, dysset ned på ambassaden i Berlin.

In the Garden of Beasts

Ambassadør Dodd forholder seg lenge også passiv til de stadige advarslene om mord og utestengelse av jøder. Datteren Martha flørter på sin side like intenst med høyt rankete offiserer i Gestapo som hun gjør det med ansatte ved den sovjetiske ambassaden.

De lange knivers natt

Det er kanskje først når SA-sjefen Erst Röhm og mange av hans støttespillere blir myrdet i det som senere er blitt kalt "De lange knivers natt" at William E. Dodd skjønner at velvilje ikke nytter i møte med Hitlers regime.

Det er en fantastisk fortelling Erik Larson har prestert, som overgår det meste av det jeg har lest i dokumentarsjangeren. Vi er med ringside når kommunisten Lubbe blir anklaget for å ha tent på den tyske riksdagen, men vi er også med på den ene ambassadefestligheten etter den andre, som i all sin glitrende festlighet viser hvordan utenlandske diplomater manøvrerer overfor det nye regimet. De konservative og rasjonelle kreftene som kunne hindret Hitler, kommer til syne i i små glimt før de forsvinner igjen.

Promiskuøs datter

Som i alle dokumentarbøker kan det være grunn til undres over i hvilken grad Larsons skikkelser korresponderer med de historiske personene. William E. Dodd er skildret som en tørr, vittig og intelligent historieprofessor med en klar demokratiforståelse (Larson kaller ham en Jefferson-demokrat, etter Thomas Jefferson). Den andre helt sentrale aktøren i dramaet, den den gang 24 år gamle Martha Dodd, blir fremstilt som en festglad, noe naiv ung dame. Erik Larson ser ut til å ha god dekning for å fremstille henne som frihetssøkende med en sterk lengsel etter å leve et vilt og poetisk liv. At hennes mannsdominerte samtid oppfattet henne som promiskuøs sier vel vel så mye om tiden hun levde i som om henne selv.

Spennende om kildene

Etterordet, hvor Larson gjør greie for kildebruken sin, er verdt et studium i seg selv. Der får vi vite at denne boken ikke ville vært mulig, hvis ikke ambassadøren hadde skrevet dagbok, og datteren hadde publisert memoarer. Boken foreligger også nå i norsk oversettelse med tittelen «I dyrets buk» på Font forlag. Denne anmeldelsen er imidlertid i stor grad basert på den engelske originalen, som i tillegg til fotografier av de sentrale aktørene , også inneholder et nyttig kart som viser den tyske hovedstaden slik den framsto i det første året ambassadør William E. Dodd og hans familie tilbrakte i Hitlers Berlin.