Anmeldt av Astrid Hygen Meyer
Vi befinner oss til sjøs. Hundevakten er den vakten som på seilbåter strekker seg fra midnatt til fire om morgenen, blant sjøfolket kjent som den minst populære og den tøffeste vakten.
Her fungerer den som et strukturerende element for diktet. Boken "I hundevaktene" er inndelt i fire deler, én for hver time som går underveis. Det er et jeg, en reisende og poet, som skriver og reflekterer seg gjennom denne nattas hundevakt, uten at vi utover dette formmessige grepet skimter et bestemt narrativ eller en håndgripelig fortelling fra nattas forløp.
Myter fra havet
Snarere er det mer abstrakte bevegelser som styrer disse diktene, der jeget fritt assosierer rundt myter fra havet og falne menn, her møter vi den hinduistiske værguden Indra og sjøormen Leviatan, som blant annet opptrer i Jobs bok, og et vell av andre tekstlige referanser, både eksplisitte og mer skjulte.
Havet er fullt av fortellinger og av hemmeligheter, og Moe-Repstad fyller denne diktsamlingen med nettopp dette. Det tette vevet av referanser og historie som Moe-Repstad syr disse diktene sammen med bidrar til å skape mange, tidvis nokså ugjennomtrengelige lag – en strategi som kommer både mer og mindre heldig ut av.
For mange detaljer
Man kan ikke bli annet enn imponert over ambisjonsnivået, detaljrikdommen og overfloden av retninger og betydninger som fins i denne samlingen. Samtidig syns jeg flere av diktene liksom drukner i den samme detaljrikdommen og mangetydigheten.
De gjør seg litt for avhengige av referanseverdenen utenfor diktet, og blir avstengte og uinteressante – slik vi ser et eksempel på i det 24. verset: "Som Lenz og Leona,/ plukker vi opp det som er igjen/ av dikt og konspirasjoner/ og Foucaults rotasjoner". Som leser fristes jeg ikke til å grave meg fram til betydningen av denne nokså uelegante konstruksjonen. Tonen i dette blir for poserende og selvforelsket.
Brutal virkelighet
På den annen side syns jeg diktene er på sitt kanskje mest virkningsfulle når de lykkes med det jeg opplever som et sentralt prosjekt for denne samlingen: å få fram det frapperende spennet mellom den fullstendige mangelen på kontroll, overgittheten til naturkreftene som man lever med på havet – og menneskets anstrengelser for å temme dem.
Kartet, navigasjonssystemer og instrumenter er sterkt tilstedeværende rekvisitter i "I hundevaktene", og jegets nedtegnelser og refleksjoner fungerer som verktøy for en håndgripeliggjøring av selvet – mens den brutale virkeligheten likefullt flyter forbi i form av en død manns hode og falne menn som ligger druknet under treverket. Det fineste diktet i denne boka er i så måte også kanskje det enkleste: