Han er glad i å fortelle historier, John Irving. Glad i å dikte opp de mest originale skikkelser og la dem møte hverandre - og så se hva for noe forunderlig det kan føre til. Og mye forunderlig er det "I en og samme person", som er tittelen på Irvings trettende roman. Boken åpner bra:
"Jeg vil begynne med å fortelle om Miss Frost. Selv om jeg sier til alle at jeg ble forfatter fordi jeg leste en viss roman av Charles Dickens i den formende alder av femten år, er sannheten at jeg var enda yngre da jeg møtte Miss Frost første gang og forstilte meg at jeg hadde sex med henne, og det øyeblikket i min seksuelle oppvåkning markerte også fantasiens ustadige fødsel. Vi formes av det vi higer etter. Etter mindre enn et minutts opphisset, hemmelig lengsel higet jeg etter å bli forfatter og å ha sex med Miss Frost - ikke nødvendigvis i den rekkefølgen." (s. 11)
Se også:
Tilbakeblikk
John Irving: 'I en og samme person'. Oversatt av Halvor Kristiansen. Gyldendal 2012.
Vi er i Vermont på 1950-tallet, det vil si, jeg-fortellerens nåtid er vår egen, der han som 70-åring ser tilbake på sin turbulente ungdomstid. Billy Abbot vokser opp uten far, men får en stefar han forelsker seg i. Ikke lenge etter er det byens staute, kvinnelige bibliotekar 13-åringen faller for, og fascinasjonen blir ikke mindre når det kommer for en dag at den boklige Miss Frost egentlig er mann, og i sin tid var den lokale skolens brytestjerne.
Det er ikke få som spiller roller i denne romanen, som i stor grad er bygget opp over teateroppsetninger, det være seg Shakespeare eller Ibsen. Kommentarene til ulike IIbsen-roller og beskrivelsen av den dystre, norske tømmermannen Nils Borkman - som også er dramaturg og elsker Ibsen - er noe av det mer humoristiske ved boken.
Familieanliggende
Billy er en usedvanlig åpen og nysgjerrig gutt, som hos bibliotekaren låner en bok om "å forelske seg i feil personer". Både stefar, bestefar, mor og tante, etterhvert også naboer og venner involveres i Billys leting etter en seksuell identitet. Han definerer seg etterhvert som bifil, han går fra forhold til forhold, men glemmer aldri Miss Frost eller skolekameraten Kittredge, den vakre, maskuline pøbelen som lenge forblir et mysterium.
"I en og samme person" er en viktig roman i den forstand at den skriver frem en toleranse for folk som er annerledes. John Irving, som tidligere har skrevet romaner som "Garps bok", "Siderhusreglene" og "En bønn for Owen Meany" har en stor vilje til å løfte frem mennesker som skiller seg ut. Og han fremmer en tydelig kritikk mot persident Reagen, som i løpet av sin presidentperiode gjorde fint lite for å bekjempe aids-epidemien som tok livet av så mange homofile i USA på 1980-tallet.
Pludrete
Men for meg ble John Irving rett og slett for pratsom denne gangen. Historiene gjentar seg, fortellingen blir utflytende, og forfatteren gir for lite dybde og substans til de utallige figurene som ikke alltid like motivert dukker opp i historien. Joda, jeg ser at han bruker Hedda og Nora som sammenlignbare skikkelser med hans transkjønnede unggutter, som forsøker å bryte seg ut av for trange rammer. Joda, jeg ser at Irving legger bredsiden til i detaljbeskrivelser av intim-scener så vel som terminal aids-behandling. Joda, jeg ser at beskrivelsene av amatørteater-oppsetningene kan gi relevans til rollene vi alle spiller og til Shakespeare-sitatet om at hele verden er en scene. Problemet er at det hele blir sjelløst. Ordflommen hindrer intensitet, alt blir lett underholdning - og ikke nødvendigvis god underholdning. Lenge før de drøyt 500 sidene er lest, har jeg mistet interessen for både Billy og alle de andre mer eller mindre viktige skikkelsene som befolker livet hans.
"I en og samme person" er oversatt av Halvor Kristiansen.
