Ambisiøs ungdomsroman

Harald Rosenløw Eeg er en av Norges fremste ungdomsbokforfattere. Han har fått Brageprisen to ganger, blir stadig nevnt som kandidat til den internasjonale ALMA-prisen, og startet forfatterskapet sitt med å vinne Tarjei Vesaas' debutantpris i 1995. Kanskje er det hans forhold til film og musikk som gjør ham til en så komplett forfatter?

Harald Rosenløw Eeg
Foto: Knut Falch / Scanpix

Harald Rosenløw Eeg: "Hunger"

Harald Rosenløw Eeg: 'Hunger'. Ungdomsroman. Aschehoug 2012

Det er noe med stilen til Harald Rosenløw Eeg som gjør at du kjenner ham igjen med det samme: Den energiske rytmen i teksten, de overraskende og kompromissløse bildene. Harald Rosenløw Eeg er mannen som kan skrive at: "Kranene drypte som om hver dråpe veide et tonn (s. 23) og som kan si om vårhimmelen at den var "krampaktig lys" (s. 28). Han kan fortelle, når spenningen stiger, at "Huden nuppa seg som et gammelt pledd (s. 86) eller beskrive skole-elever som en hær: "Når skolen var over, myldra ungdommene gjennom skogen, mot sykler og mopeder, busser og ventende biler, som ivrige soldater i en krigsfilm, klare til å invadere fritida." (s. 60)

"Flerkulturell"

Rosenløw Eeg har jobbet med musikk og står som manusforfatter for flere norske filmsuksesser, "Hawaii Oslo"er kanskje den mest kjente. Hans beskjeftigelse med ulike kulturelle uttrykksformer utvider og beriker fortellingene hans; blikket for bilder og følelsen for musikk gjør tekstene levende og dramaturgien spenstig.

I årets ungdomsroman, "Hunger", er Rosenløw Eeg svært gjenkjennelig: Døden er alltid en del av livet, følelsene er alltid sterke, og de rette valgene er aldri enkle å ta.

Gyldig fravær

Alt annet enn pensum

Uhyggelig


Marius, sånn cirka femten, kommer hjem til Tønsberg etter å ha bodd noen måneder med moren i en annen by. Foreldrene skilte lag på vårparten, Marius flyttet mot sin vilje, vekk fra drømmedama Karla, og vekk fra broren Sven, som etter å ha vært dødssyk i flere år endelig og mirakuløst nok er friskmeldt. Men noe er likevel "sjukt" - som Rosenløw Eeg ville sagt det - og dette udefinerbare, uforklarlige legger en uhygge over hendelsene. De er dramatiske nok: Marius og den nyinnflyttede kameraten Kai får det for seg at det går en kannibal løs i skogen, der de har sitt faste territorium. Hva er fantasi, hva er virkelighet og hva er innbilning? Det er ikke godt å si, i en fortelling som tetter seg til og blir virkelig.

Kjærlighetshungeren og lengselen etter Karla er virkelig. Savnet av den syke broren, som selv om han var foreldrenes prioritet, alltid har vært Marius' store forbilde, er virkelig. Kuttene på armen, som skal få Marius til å holde på smerten, likeså. Men hva med kannibalen, hva med bitemerkene på andre kropper? Harald Rosenløw Eeg leker med woodoo og skrekk-elementer, og det skal han ha; dette blir skummelt. Men jeg ser ikke bort fra at det kunne blitt enda skumlere, om forfatteren hadde beholdt et tydeligere fokus.

Forvirrende

Det er ofte en styrke når en litterær tekst stiller flere spørsål enn svar. I "Hunger", en tittel som kan tolkes både i retning av kjærlighetshunger og konkret sult, mener jeg balansegangen mellom realisme og fantasi blir vanskelig. Boken er delt inn i bolker som beskriver tiden da og tiden nå. Det er et bevisst og anvendelig grep, men hendelsene på vår og høst ligger så tett opp til hverandre at det er lett å bli forvirret.


Harald Rosenløw Eeg har en sterk historie, den er proppet med gode frempek og gjennomgående metaforer. Han blir nettopp ikke svart-hvitt i sine beskrivelser; hat og kjærlighet eksisterer side om side, redsel og styrkefølelse, ensomhet og samhold. Likevel synes jeg han blir unødvendig komplisert i "Hunger". Teksten er tungt symbolladet. Fortellingen butter litt, paradoksalt nok som en følge av forfatterens store energi og fortellingsiver.

Jeg tenker som så at for mye alvor er kastet opp i gryta. Litt lenger tilberedningstid, og det endelige resultatet hadde kanskje ikke blitt like rått, men i alle fall enklere å fordøye. Neida, jeg vil ikke at litteratur skal være lett-fordøyelig, men i dette tilfellet kunne noen elementer vært droppet til fordel for større tydelighet i teksten. Syk bror, umulig kjærlighet, venn med sosialklient-mor og forkrøplet hånd, skilsmisse, oppbrudd - det blir i meste laget.

Med litt strammere redigering fra forlaget kunne også noen logiske brister vært unngått, som for eksempel at man skrur klokken tilbake en time om våren (s.28) eller at forfatteren lar Marius betrakter lærerens skjørt, fem linjer etter at han har beskrevet henne i strømpebukse og dongerishorts (s 41).