Tekst forandrer seg når den blir lest høyt for et publikum. Kanskje er det også innlysende, men i blant er forandringen så overraskende at publikummeren må summe seg.
Jeg tenker for eksmpel på den iransk-norske debutanten hvis trykte tekst er normal-norsk den kan bli. Men så står hun der selv, med bok i hånden, mikrofon ut til Søndre park og teksten blir en annen – tung aksent, engasjement og fremføringsglede (tror jeg det må være) drar teksten med til et annet nivå. Bedre? Kanskje, men fremfor alt mer insisterende og, i mangel av noe bedre; nært.
Onsdag hørte vi Lars Mytting lese fra sin bok ”Vårofferet” (Bok i P2 fra festivalen). Myttings bokmål ligger trygt plassert i det skriftlige og tydelige, ingen anstrengt lefling med det i vår tid sterkt favoriserte talemålet. Men; så er stemmen der, forfatterens, som med selvfølgelighet leser og snakker frem en annen tekst enn den vi har lest før, en som ER Gudbrandsdal, er den unge offiseren som ikke makter å bruke helgepermen til det han burde, reise hjem. Simultanoversettelse til ens egen dialektvariant er blitt en slags forlkesport der svært få spiller i de øvre divisjonene. Så få, at vi burde overlate den slags til folk som Mytting, folk som eier teksten sin og vet hvor den skal.
Carl Jóhan Jensen er færing. På torsdg leste han fra ”U – historier om djevelskap”. Han leste på færøyisk. Noen som skjønte noe? Uhyre få, antagelig, men ørene var spisse i parken, mottagelige for Jensens innføring i stemningen, lyden av ”U ...” og av Færøyene langt ute i havet. Så kunne oversetter Lars Moa tilføye innhold fra sin norske versjon.
Høytlesningens betydning kan ikke overvurderes – og da har jeg ikke glemt at den også kan rasere en tekst fullstendig.
