Anmeldt av Mie Hidle
Dette er debutromanen til den amerikanske forfatteren Jamie Ford, og den er i ferd med å bli en internasjonal bestselger. Suksessen skyldes nok mye at den er glatt nok til å gli lett ned i mange halser, for dette er litteraturens svar på en vellykket Hollywoodfilm.
På den annen side: Alle kassasuksesser krever godt håndverk, og det kan Ford. Dessuten har denne boken noe ganske enestående, nemlig et historisk bakteppe som vil være nytt for mange lesere.
Rammefortellingen er lagt til 1980-tallet, da Henry, den kinesisk-amerikanske hovedpersonen, er vitne til at et avstengt hotell åpnes i Seattle. Opp av kjelleren hentes eiendelene til japanske familier som måtte flytte fra området under krigen.
Ung kjærlighet
Dette setter i gang hovedberetningen, som handler om Henrys oppvekst førti år tidligere. Foreldrene har sendt ham til en hvit prestisjeskole der han får stipend mot å gjøre kjøkkentjeneste. Lenge er han den eneste ikke-hvite eleven på skolen, men så dukker det opp en jente av japansk avstamning, Keiko. Mens de to øser opp uspiselig skolemat, blir de venner og langsomt og forsiktig også barndomskjærester.
Dette er rett etter Pearl Harbor, og japanerne er upopulære i USA. Henrys far, som misliker japanerne både som kineser og som amerikaner, tvinger sønnen til å gå med en button der det står «Jeg er kineser». Det gjør han av omsorg.
Dramatisk bakgrunn
For i alle fall denne leseren var det ukjent i hvilken grad amerikanernes skepsis overfor japanerne den gangen utartet til en paranoia på høyde med den senere kommunistfrykten.
Folk av japansk herkomst ble utsatt for vilkårlige arrestasjoner og restriksjoner. Langs vestkysten, som i Seattle, fikk de først portforbud, deretter ble de rett og slett deportert til konsentrasjonsleirer i innlandet.
Den gryende kjærlighetshistorien mellom de to unge blir knust under disse sosiale og storpolitiske konfliktene, altså et ganske klassisk plott. Men fordi de historiske begivenhetene er så pass ukjente, og dessuten så dramatiske, er det likevel noe nytt ved denne historien.
Dessuten er den usedvanlig godt oppbygd, og lenge balanserer Ford fint på grensen mot det sentimentale. Unntaket er kanskje noen partier som handler om en gammel jazzplate som den voksne Henry er på jakt etter av grunner som langsomt avdekkes, men leserens interesse opprettholdes tross alt.
Melodrama
Mot slutten kaster imidlertid Ford alle hemninger. Her står dødsleiene i kø, sammen med de tilhørende bekjennelsene og sannhetsordene, alt for å få samlet alle tråder og dyttet hovedpersonene i retning av en slags happy ending.
Det som lenge så ut til å kunne bli en bittersøt historie, ender dermed i en nokså emmen ettersmak.
- LES: