NRK Meny
Normal

Fengende oppfølger

Britt Karin Larsen har skrevet nok en vakker og klok roman fra Finnskogen.

Britt Karin Larsen
Foto: CappelenDamm


I fjor var det bare så vidt Britt Karin Larsen ikke danket ut Karl Ove Knausgård i konkurransen om P2-lytternes romanpris med boken "Det vokser et tre i Mostamägg". Nå er hun klar med en frittstående oppfølger, "Himmelbjørnens skog", og den er like lesverdig som fjorårets.

Utenfra og inn

Britt Karin Larsen "Himmelbjørnens skog"

Åpningen på Britt Karin Larsens nye roman er symptomatisk for store deler av forfatterskapet hennes. Hun starter gjerne med en allmen betraktning, eller en naturbeskrivelse, før hun zoomer inn på ett enkelt menneske, en konkret scene. Dette gjør hun nesten i hvert kapittel, noe som gjør at vi ser helhet og del, individ og samfunn på en og samme tid. Slik starter "Himmelbjørnens skog":

"Det finnes en angst som kan knuse et menneskeliv, og en annen som kan berge det, men hvem kan alltid se forskjell på de to?" (s 7).

Det er den alkoholiserte presten som har angst, der han rir gjennom skogen som er mørk og dyster, i et område han ikke kjenner, og blant fattigfolk som ofte stikker seg bort når han kommer, holder seg til sin egen tro der dyr, urter og naturfenomener kan ha vel så stor symbolsk kraft som et kors eller en prestekrage.

Fattigdom på Finnskogen

Vi er på Finnskogen, i grenselandet mellom Norge og Sverige en gang på 1800-tallet. Der følger vi en gruppe mennesker i nød og lyst. Romanen er som en slags skillingsvise der det er plass til store følelser og dype tragedier. Men Britt Karin Larsen er ikke av dem som mesker seg i det melodramatiske for å tekkes nye lesere. Hun skriver om livet slik det ble levd, og opplevd, i en tid der den som ikke var konfirmert ikke ble regnet som voksen og heller ikke kunne få kjøpt seg gård og grunn, der fattigdom gjorde at mange barn ble satt bort og familier spredt, og der redselen for myndighetene var stor blant dem som var kommet vandrende østfra, og som kanskje ikke en gang var skrevet inn i kirkebøkene.

Les anmeldelsen av "Det vokser et tre i Mostamãgg"

Britt Karin Larsen har tidligere skrevet om taternes historie i en egen romantrilogi. Også der tar hun for seg en stor gruppe mennesker og ser hvordan den enes valg får konsekvenser for den neste. Også der har språket hennes et poetisk, nærmest naturlyrisk uttrykk.

Hun gjentar seg selv, men for meg blir ikke det noe problem. Bildene er nemlig overraskende friske hver gang, nye tanker om verdens beskaffenhet bringes inn der det føles riktig i sammenhengen. Larsen er en lyttende forfatter, hun har hørt på gamle mennesker og deres vandrehistorier. Hun er dessuten en spørrende forfatter, ikke en som setter fasit, men som åpner opp for eksistensiell refleksjon, uten at det blir påtrengende intellektuelt av den grunn. Hun knytter de store spørsmålene om Gud og meningen med livet til hvert enkelt menneske som strever med sine konkrete valg her og nå.

Gir liv til prest og bjørnejeger

Jeg blir beveget som leser, for om Britt Karin Larsen skriver om folk som kunne vært prototyper fra historiebøkene, så gjør hun dem levende, gjennom språk, drømmer og overlevelsesvilje. Psykologiske portretter er noe hun behersker, Britt Karin Larsen.

En ikke uvesentlig innvending har jeg til boken. Hvorfor må den hete "Himmelbjørnens skog"? For meg gir dette assosiasjoner til "Hulebjørnens klan" og den billige underholdningsserien fra steinalderen som Jean Auel skrev for noen år siden, og som ble så populær. Britt Karin Larsens bøker er svært tilgjengelige, de handler om vanlige mennesker, men de er ikke lettvint underholdningslitteratur.

I sin anmeldelse av "Det vokser et tre i Mostamägg" avslørte kollega Marta Norheim at hun håpet på flere romaner om tause bjørnejegere, kåte kvinner og bortkomne prester. Etter bok nummer to fra samme miljø, som forøvrig fint kan leses for seg, selv om de samme karakterene beskrives, kan jeg bare slutte meg til: Mer!