NRK Meny
Normal

– Ekstremt ambisiøs, nyanserik og klok roman

30 år etter at boka kom ut på tyrkisk er debutromanen til nobelprisvinnar Orhan Pamuk no ute på norsk.

NOBEL LITERATURE

Orhan Pamuk fekk Nobel-prisen i litteratur i 2006, som den første tyrkiske forfattar nokonsinne.

Foto: JOHN SMOCK / AP

Det uunngåelege spørsmålet reiser seg: Held den unge Pamuk mål, eller kjem denne boka ut på norsk rett og slett fordi forfattaren har skrive så mange gode bøker etterpå?

Eg merka ganske fort at det var noko rart med denne boka, men det tok litt tid før eg slo opp og fann ut at romanen blei skriven på 70-talet og utgjeven i 1982. Dette ”rare”, som altså skil debutanten frå den forfattaren eg kjende frå før, skal eg kome tilbake til.

Patriarkens vår

Herr Cevdet og sønnene hans

TYRKISKE IDENTITETAR: Pamuk si roman spenner over tre generasjonar i ein familie i Istanbul i forrige århundre.

Foto: Gyldendal

«Herr Cevdet og sønnene hans» er ei 700 sider lang slektskrønike som startar i 1905, då den 37 år gamle oppkomlingen Cevdet inngår ein strategisk ekteskapsallianse med dottera til ein pasja.

Allereie før forlovinga er formelt på plass, har han slått opp skiltet ”Herr Cevdet og sønner” over døra til det blomstrande handelshuset sitt, og fru Nigân leverer: I tillegg til sosial status, får Cevdet to søner som går inn i familiefirmaet.

Så langt så godt. Men tyrkisk historie tillet ikkje at familiekrøniker kan rulle framover utan hindringar. Sultanatet er i ferd med å misse grepet, ungtyrkarane er klare til å ta over, det tradisjonelle livet som herr Cevdet lever står for fall allereie idet han etablerer familien sin.

Tida sett gjennom eit hus

Når krøniken endar tidleg på 70-talet med barnebarnet til herr Cevdet, ser både familielivet og det tyrkiske samfunnet ganske annleis ut: Det store huset som herr Cevdet kjøpte – også det utan å konferere med den komande fru Nigân – dette huset der heile storfamilien budde saman og åt ved same bord, det er no blitt delt opp i mindre einingar for kvar kjernefamilie. Og barnebarnet til Cevdet og Nigân deitar ei ung kvinne som vil dra til Wien for å gjere akademisk karriere. Det finst ein tydeleg melankoli over alt som har gått tapt, men tonen er likevel ikkje nostalgisk. Gamle Cevdets tid står ikkje fram som nokon eintydig gyllen tidsalder.


Balansekunster

Det rike persongalleriet spenner svært vidt: frå tradisjonelle patriarkar som Cevdet og tradisjonelle kvinner som står ved deira side via dekadente pasjaer, revolusjonære ungtyrkarar, halvfascistoide nasjonalistar, opprørske kvinner, grublande, middels talentfulle menn, ambisiøse erobrarar som vil bli rike og lykkelege, kunstnarar som står i klemma mellom å vere eit fritt individ som uttrykkjer seg fritt og individuelt på den eine sida, og det å ta ansvar og gjere noko viktig for samfunnet på den andre.

Felles for dei aller fleste er at dei ikkje greier å realisere draumane sine. I den grad det finst håp for folk og for Tyrkia, må det liggje i framtida. Det går an å lese ein diskret utopi mellom linene: Tyrkia må finne balansen mellom Europa og Asia, dei må finne ut kva som er verdfullt i eiga historie og ta med seg det beste av europeiske skikkar og tenkjemåtar. Personane i denne romanen har tendensar til anten å forakte alt tyrkisk og beundre det europeiske, eller stikk motsett.

Tyrkia er hovudpersonen

Pamuk let det gamle og det nye leve side om side, gjerne i ein og same person. Dermed blir desse personane spenningsfylte og interessante, sjølv om dei heilt klart er skapt for å representere ulike sider ved det tyrkiske samfunnet og ikkje er bygd ut som unike enkeltindivid.

Det er eit Tyrkia i endring som er hovudpersonen i denne romanen, boka er faktisk så tyrkisk at den dominerande hendinga på 30-talet er Mustafa Kemals død og ikkje den gryande verdskrigen.

Det er rart i norske auge. Meir interessant er det at dette tydeleg syner oss at debutanten Pamuk retta seg inn mot eit heimleg publikum. Denne boka er ikkje skriven med ein vestleg lesar i tankane, namn på tyrkiske politikarar og historiske hendingar er dryssa ned utan pedagogiske hjelpesetningar for utlendingar.

Det kjennest heilt fint. Det kan kome mykje merkeleg ut av litteratur der forfattaren skal forklare om seg og sitt for ein tenkt lesar som er oss kjøpekraftige boklesarar i vestlege land. Utan å plassere Pamuk i denne kategorien, verkar denne boka likevel meir tyrkisk enn dei seinare bøkene hans. Omsetjar Alf Storrud har klokeleg nok sett inn fotnotar her og der til hjelp.

Kantete, men sterk roman

Men det er først og fremst forma som har noko framandt og rart ved seg: Forteljaren gjer stadig svippturar inn i tankane til personane gjennom at dei mumlar eller småsnakkar til seg sjølv, som her:

Han snakket i all hast med den albanske ekspeditøren og regnskapsfører Sadik, og merket at de ble forvirret over de uengasjerte ordene han kom med. ”Broren min er i ferd med å dø!” tenke han og ble grepet av en uro han ikke hadde forventet. ”Jeg må holde meg rolig,” mumlet han idet han steg opp i vognen og ba kusken kjøre til Beyoglu.

Utdrag fra "Herr Cevdet og sønnene hans"


Personane tenkjer, mumlar, kviskrar og seier ting lågt til seg sjølv gjennom heile romanen. Dette gjev historia eit litt kantete og alderdommeleg preg, som verkar forvirrande i ein moderne roman om modernisering.

Etterkvart lever ein likevel godt med det, romanen er sterk nok til at i alle fall denne lesaren aksepterer grepet trass i innleiande motførestillingar. Sjølv om den seinare Pamuk er meir elegant og har også ei finare hand på personteikningar, er det likevel ingen tvil om at «Herr Cevdet og sønnene hans» held mål, og det med god margin.

Den unge Pamuk skreiv ein ekstremt ambisiøs, nyanserik og klok roman. At «Herr Cevdet og sønnene hans» også har både humor og saker ein kan lærer noko av, er inga ulempe.