NRK Meny
Normal

Lettbent underholdning fra Gaiman

Energisk og sprudlende. Om ikke akkurat «årets barnebok», så har Neil Gaiman og Skottie Young levert en forrykende fortelling for unge lesere.

Neil Gaiman

Melkeflasken kommer på barnas bord til slutt, etter veldig mange viderverdigheter i Neil Gaimans nyeste bok på norsk.

Foto: Ana Leticia Sigvartsen / NRK

The Sunday Times kåret Heldigvis hadde jeg melka til årets barnebok i England i fjor. Og det skal de ha; Skottie Young leverer usedvanlig energiske og morsomme tegninger, Neil Gaiman en forrykende historie. Men årets barnebok? Det er kanskje å dra det vel langt.

Unødvendige stereotypier

Rammen er velkjent, nesten for provoserende gammeldags til at det kan skrives i 2013. For: Mor reiser bort på konferanse, far skal stelle hjemme, og får formaninger om alt han må huske. Mor har til og med laget middag som hun har frosset ned for hver av dagene hun er borte! Melk må kjøpes, men husker far det? Nei.

Men så er denne litt ubetenksomme starten bare inngangen til et vilt og voksende eventyr. For far går til butikken for å kjøpe melk, mens de to barna venter med frokostblandingen sin på kjøkkenet hjemme. Tiden går, hvor blir far av? Er han blitt vaset vekk? Det skal være sikkert og visst!

Ingredienser i hans spektakulære forklaring – når han endelig kommer tilbake – er en reise gjennom tid og rom som inkluderer flygende tallerkener og grønne slimete menn, sjørøvere, dinosaurer, en talende vulkan og glupske pirajaer. Pluss noen nusselige ponnier, som lillesøster ønsker seg inn i fortellingen.

Neil Gaiman leker med elementer mange små barn er opptatt av og turnerer dem elegant.

Anne Cathrine Straume om «Heldigvis hadde jeg melka»

Frem for fantasien

Det blir nemlig fort klart, både for leserne og barna, at de halsbrekkende hendelsene er en vennlig gest fra en far som har overskudd til å gjøre godt igjen når han har tabbet seg ut. Og fantasien setter ingen grenser. Dét er et velkjent tema fra hele forfatterskapet til Neil Gaiman, som omfatter tegneserier, fantasybøker og eventyr-fortellinger for barn og voksne.

Jeg tolker det som en utjevning av den ignorante kjønnsdefinisjonen i starten, tross alt, at sjørøvernes sjef er en dame, det samme er den ballongflygende stegosaurusen, eller Professor Steg, som hun kaller seg, og som ved hjelp av en svært forhistorisk tidsmaskin har reist 150 millioner år frem i tid.

Holder ikke hele veien

Neil Gaiman leker med elementer mange små barn er opptatt av og turnerer dem elegant. Det blir overraskende og gjenkjennelig på samme tid, og kanskje skal man ikke lete for mye etter sammenhenger og dypere mening i de elleville innfallene?

Likevel: Så vidt jeg husker har Roddy Doyle brukt nesten det samme grepet, med en rekke hendelser som skjer mens vi venter på at en mulig katastrofe skal inntreffe, i Kniserne, som kom på norsk i 2001. Sett opp mot Doyle, der viderverdighetene har en tydeligere funksjon i historien, blir Gaimans fortelling ikke fullt så morsom, og innfallene blir stående nettopp som litt lettvinte og ubevisste innfall, selv om vi får en slags forklaring på assosiasjonene til slutt.

Forfattere som Roald Dahl og Erlend Loe har begge latt fantasien løpe av med seg på mer minneverdig vis.

Når det er sagt:

Skottie Youngs detaljrike illustrasjoner gir kraft til fortellingen. (Her må det understrekes at Skottie Young har illustrert den norske og den amerikanske utgaven, den engelske, som The Sunday Times kåret til årets barnebok i fjor, er illustrert av Chris Riddell). Youngs tynne, svarte streker slynger seg over hver eneste bokside, og gir en ruskete, men gjennomført opplevelse av energi i fri utfoldelse.

Underholdende blir det, og småkoselig som høytlesningsbok for de minste.

Heldigvis hadde jeg melka er oversatt til norsk av Ina Vassbotn Steinman.