NRK Meny
Normal

- En sterk fortelling

Den nyeste romanen fra Eirik Ingebrigtsen har tittelen «Heimfall. Ei juleforteljing». En sterk fortelling om livet når det er uvanlig og vanlig på samme tid.

Eirik Ingebrigtsen
Foto: Tove. K. Breistein

Heimfall. Ei juleforteljing
Foto: Oktober forlag

Heimfall». Har ikke det med naturressurser å gjøre? Rettigheter som går tilbake til det offentlige når en konsesjonsperiode er omme? Joda, slik er det. Og; på nynorsk kan den som har forbrutt seg mot lov eller regel også være heimfallen til straff. Hvor mye leseren skal skjele til denne siste bruken av ordet i lesingen av Eirik Ingebrigtsens roman, kan forbli usagt. Forfatteren og hans forteller har sin egen versjon av «heimfall»: Ikke nødvendigvis vakker, men en vekker for tanken og like tvetydig velvalgt som tittelen selv.

Provokasjon

Folkene på sykehjemmet har bedt den aldrende Johan ta den døende, for lengst voksne datteren Judith hjem til jul – har bedt ham hjelpe dem gjennom tunge helgedager og mangelfullt budsjett. Det hviler noe urimelig og litt naturstridig over foretagendet, provokasjon også: Forholdet til datteren var ikke så godt i utgangspunktet og Johan har strengt tatt nok med seg selv den første julehelga uten kona. Som han selv sier; ikke er han sykepleier og knapt nok far.

Nærhet og detalj

Eirik Ingebrigtsens gjengivelse av fire førjulsdager i en syttifire år gammel manns liv er uvanlig fin lesning. Johans verden, så liten den synes, er stilt på hodet, men gjennom en skjerpet nærhet i språk, og til alt hverdagslig, vokser et liv opp av teksten. Arbeidsdagene i skogen, kjærligheten, vennskapene og fremfor alt de virkelig tunge tingene han dras med. De som ikke kan gjøres om eller legges bort – uansett hvor mye tid som fylles på; en arbeidsulykke, et barn han aldri møtte, sykerommet i kjelleren.

Språket løfter

Det er nok språket og bruken av det som utgjør selve løftet i denne romanen. Konkret og kortfattet, omsorgsfullt overfor alle de små tingene et dagligliv består av – mat, snø, ved, tankene. Slik låner det stemme til en mann leseren vil huske, en som ikke bare utfordres av døden og det som har vært; han stilles overfor sin egen tilkortkommenhet. Og mestrer den.

Når lite gjenstår, annet enn slutt, og det ikke finnes noe annet sted; da går veien hjem: Selve heimfallet.