NRK Meny
Normal

Hei hvor det går utforbakke!

Mikael Persbrandts «Sånn jeg husker det» må være en av de beste memoarbøkene som er skrevet på år og dag.

Mikael Persbrandt

I en ny selvbiografi forteller Mikael Persbrandt, en av Sveriges mest berømte skuespillere, om sitt turbulente liv. «Vondt gjør denne boken først når Persbrandts bipolare og maniske livsførsel begynner å gå ut over dem rundt ham», skriver anmelder Knut Hoem.

Foto: Roger Vikström / NTB scanpix

En ting er røverhistoriene. Og damehistoriene. De må jo med. De involverte bør helst ha navn. Troll sprekker som kjent når de kommer ut i lyset. Selvsagt er det bittert at hele Skandinavia vet at du har vært en uforbederlig kokainmisbruker, men alt er vel bedre enn rykter, løgner og fortielse?

En bok av denne typen lever og leverer kun dersom den som forteller gir inntrykk av å fortelle oss alt, selv om det selvsagt ikke er mulig. Hadde vi her bare plasket rundt i den stockholmske underverden og stockholmske underliv, så hadde det jo blitt nesten uutholdelig. Heldigvis er det så mye mer.

Elektriske teaterlamper

Persbrandt tar oss med på innsiden av Dramaten, det store teaterhuset i Stockholm. Der bytter de på et tidspunkt ut de håndstyrte lampene med elektriske, med den konsekvens at det aldri er helt stille i salen lenger. Jeg deler Persbrandts profesjonelle indignasjon over dette. For noen tullinger! Persbrandt kommer fra en enkel bakgrunn. Hans vei inn på scenen går via billedkunst og dans. Det merkes at han tilnærming til rollene er mer intuitiv enn intellektuell. Han lever seg inn i rollefigurene og deres problemer som om de skulle vært hans egne. Underveis deler han raust med sin forståelse av de stykkene han til enhver til spiller i. Ibsen «vikler seg inn i ornamenteringer og sosiale situasjoner, skriver han, mens August (Strindberg) er mer rett på!»

«Sånn jeg husker det» er som en konsert for ett instrument. Her er det ikke plass for andre stemmer. Åpenheten, som helt sikkert har terapeutisk verdi for Persbrandt, virker også befriende på leseren. Det beste er å snakke om det. Mannen har fått barn. Det er bedre med en pappa som innrømmer at han har gått på trynet, enn en som jobber hardere enn hardt for å holde maska.

Kompetent dirigent

Nei, dette er den beste memoarboken jeg har lest på år og dag. Solospilleren har hatt vett nok til å alliere seg med en kompetent dirigent. Den litterære dandyen Carl Johan Vallgren har sikkert mye av æren for at Persbrandt ikke underslår at han, i tillegg til å være fullstendig uregjerlig, også er et profesjonelt teatermenneske med arbeidsmoral, og at disse erfaringene har verdi også for andre. Han spiller på lavbluss, men med maksimal intensitet. Han er i mindre grad opptatt av såkalt method acting. Dette i motsetning til Broen-skuespilleren Kim Bodnia, som lader opp til sine roller ved å være absolutt like sinnssyk når kameraet er av som når det er på. Opp til flere av Sveriges ledende regissører passerer også revy. Hva skiller dem? Hva gjør en regissør god? Persbrandt har svaret.

Vondt om Bonnevie

Vondt gjør denne boken først når Persbrandts bipolare og maniske livsførsel begynner å gå ut over dem rundt ham. Forholdet til Maria Bonnevie fremstår som et drama i dramaet. Persbrandt sier at han elsket henne og at han gjør det fortsatt. Det er en viktig setning. Jeg kunne selvfølgelig sagt at jeg savner Maria Bonnevies versjon av denne historien, men det ville grense til moralsk koketteri. Litteraturen er ikke skrudd sammen slik at alle involverte får like mye taletid. Fullstendig tilstedeværelse i øyeblikket er en nødvendig forutsetning for at en skuespiller av Persbrandts kaliber skal lykkes foran et publikum. Gjenskinnet av den samme tilstedeværelsen holder også leseren i meg festet til denne memoarboken, selv om jeg vel sitter litt matt og mett tilbake når Persbrandt omsider går av scenen og lysene skrus av.

Passer for deg som:

  • elsker teater, skuespillere, kunst og spetakkel

Flere anmeldelser fra NRK

Lina Wolff, De polyglotte elskerne

«'De polyglotte elskerne' utfolder seg som en vill hårlokk på et uregjerlig hode, der kroppen tramper takten og munnen synger med.» Les anmeldelsen

Fire and Fury

«'Fire and Fury. Inside the Trump White House' av Michael Wolff er et fyrverkeri av en bok. Den gir oss alle grunn til å være lettet over at verden ikke slo over i ragnarok i løpet av Donald Trumps første år i Det hvite hus. » Les anmeldelsen

Vigdis, del for del
Foto: Gyldendal

«Ingen kan som Vigdis Hjorth fortelje historier om Vigdis Hjorth. I «Vigdis, del for del» finst knapt ein anekdote. Det står boka seg på.» Les anmeldelsen