Anmeldelse

Havarert jubileumsbok

Henrik Langelands omstridte bok om Aker er ikke uinteressant, men roter seg vekk i detaljene. Og hadde Langeland virkelig trodd at den kom til å bli akseptert som jubileumsbok?

Eriksen, Eidsvig og Røkke i 2016

Konsernsjef Øyvind Eriksen (t.v.) i Aker, Anne Grete Eidsvig og Kjell Inge Røkke under åpningen av Skulpturparken i Akerkvartalet, hovedkontoret til Aker på Fornebu, i 2016.

Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Henrik Langelands Eventyrerne ble skrevet på oppdrag fra Aker i forbindelse med konsernets 175-års jubileum i 2016. Slik sett er denne boken en oppfølger til Dag Solstads Medaljens forside, som ble til i anledning samme selskaps 150-års jubileum i 1991.

Men i motsetning til hva tilfellet var med Solstad, endte Langelands bokprosjekt med full splid med oppdragsgiveren.

Etter at Aker skrinla prosjektet bestemte Langeland og Tiden forlag seg for å gi ut boken på egen hånd. Aker responderte med å legge manuset gratis ut på nett, utstyrt med et refsende forord undertegnet blant andre Kjell Inge Røkke.

Spennende åpning

Hva er Akers problem med boken?

Ifølge Røkke, som her debuterer som litteraturkritiker, er saken kort og godt at boken ikke holder mål. Langelands fortelling er ifølge Røkke og Co. ikke dekkende for Akers utvikling de siste 25 årene.

Hvor rimelig er denne vurderingen? Hvilken bok er det egentlig Langeland har prøvd å skrive?

Fortellingen starter bra. Det er smart å åpne med ulykken i 1991, da understellet til den Aker-bygde Sleipner A-plattformen, som hadde en verdi på 1,3 milliarder kroner, sank til bunns i Gandsfjorden og gikk i tusen knas.

Beretningen er spennende og ulykkens mange ringvirkninger er et godt utgangspunkt for å følge Akers videre utvikling på 1990-tallet.

Jubileumsbok?

Men så, etter om lag hundre sider, er det som om Langeland begynner å skrive seg bort. I forbindelse med Røkkes og Gjelstens berømte raid av Aker i 1996, lar han seg friste til å ta med et villnis av navn, hendelser og opplysninger av sterkt varierende relevans.

Og han fortsetter i dette sporet, ikke minst i forbindelse med Akers trøblete fusjon med Kværner, som beskrives ned til siste intrigedetalj.

Stoffet er ikke uinteressant. For den tålmodige leser er fortellingen lærerik. Men jeg kan ikke unngå å spørre meg hvilken bok Langeland egentlig har forsøkt å skrive. Er det mulig at han kan ha ment at dette manuset ville bli akseptert som en jubileumsbok? Det har jeg vanskelig for å tro.

Ledelsen i Aker hadde ganske sikkert sett for seg en helt annen bok, der hovedvekten lå på Akers mangslungne virksomhet og hvordan denne virksomheten har preget norsk arbeidsliv og samfunnsutvikling i de siste 25 årene.

Mens Langeland altså har skrevet en bok som primært omhandler forretningsintriger blant Akers eiere, styremedlemmer og konkurrenter. Denne fortellingen kretser hovedsakelig omkring én mann: Kjell Inge Røkke.

Denne vinklingen kunne kanskje forsvares med å si at det vi her blir presentert for faktisk er mest betegnende for realitetene i et moderne storkonsern: denne hvileløse aktiviteten, disse durkdrevne planene, dette at man alltid er på jakt etter nye bytter å sluke.

Men hvorfor har Langeland valgt å ta med så mange detaljer?

Forståelig av Aker

Min antagelse er at Langeland rett og slett har ansett dette vellet av detaljer som denne fortellingens «episke element».

Altså skriver han ikke primært under innflytelse fra Solstads Akerroman, men fra den mer nylige Telemarksromanen. Dette er imidlertid ingen lykkelig inspirasjonskilde, for Telemarksromanen var et gigantisk, avantgardistisk romanprosjekt som få andre enn Solstad ville ha maktet å dra i land. Slik Langelands fortelling foreligger, er det vanskelig å se spor av noe romanmessig i det hele tatt.

Konklusjonen må derfor bli at det er høyst forståelig at Aker ikke ønsket å lansere dette som sin jubileumsbok.

For lesere som er interessert i alle viderverdighetene rundt Aker og Røkke de siste 25 år vil boken imidlertid være verd en visitt.

Flere anmeldelser fra NRK

kan man dø to ganger - omslag

Leif G.W. Persson har skrevet kriminalromaner siden 1978 og kan sitt fag fremdeles. «Kan man dø to ganger?» er for lang, men ganske god også. Les anmeldelsen.

Arr

Når sjølvmordskandidaten møter krigssona tek ting til å skje, både med den ulukkelege og med dei krigsramma. At islandske Auður Ava Ólafsdóttir er nominert til Nordisk råds litteraturpris for romanen «Arr», er ikkje vanskeleg å forstå. Les anmeldelsen.

Det du ikke vet om Vilde

Nicolai Houm skriver underholdende om Vilde, som har far i fengsel. Farlig blir det aldri, til det er komposisjonen for tradisjonell. Les anmeldelsen.