En forfatter blir forlatt av sin mann og sine barn i et hus med en viltvoksende hage på forsommeren. Selve hovedteksten i «Hagesang» er skrevet med skrivemaskinaktige skrifttyper. Her henvender hun seg til mannen Mikkel som forlot henne. Men så kommer også de tekstene hun skriver underveis denne sommeren.På omslaget står det at dette er en roman som også inneholder en novellesamling. Jeg vil kalle disse innskutte fortellingene forsøk, for de er ikke fullendte nok til å kunne kalles noveller.
Sammen og alene
«Stadig vekk tar jeg meg i å grunne over hvem vi er og hvem vi blir sammen med andre», skriver forfatteren, mens hekken vokser seg kjempehøy og gresset vokser vilt. Dette er en av mange enkle og kloke setninger som handler om det å være sammen opp mot det å være alene. Hun mener mannen ikke holdt ut visse sider av skrivingen hennes. Dette kan like gjerne forstås som at han ikke holdt ut visse sider ved henne - og vice versa.
Disse tingene er Aasne Linnestå veldig god til å skrive relevant om. Når familien har forlatt henne sitter hun igjen med alle dikterne, komponistene og malerne hun leser om, og som hun siterer flittig fra i romanen. Det gir boken et tilskudd av andre stemmer, som den sårt trenger.
Motstandsløst
I og med at perspektivet i all hovedsak ligger hos hun som blir forlatt, så savner jeg noe eller noen som kunne gitt henne motstand. Hvorfor kommer mannen hennes først på banen når boken er nesten slutt? Det er romanens privilegium å gå inn og ut av bevisstheten til flere personer. Dette utnytter ikke Aasne Linnestå, men så er hun ikke Carl Frode Tiller, heller. Dette er denne ene hagesangerens sang. Men konsekvensen av dette noe monologiske, ja nå holdt jeg på å si gnålet, er at det oppstår et ønske i meg om å yte denne forfatteren litt motstand, en motstand jeg synes det virker som hun trenger.
