Idrett på liv og død

Høyaktuell før London-OL: Chris Cleave skriver om banesyklister som kjemper på liv og død om en plass i OL-velodromen.

Chris Cleave: "Gull"

Han er usedvanlig god til å skru til etiske dilemmaer og skape underholdning av det, briten Chris Cleave. Den forrige romanen hans, snakkisen "Little Bee", som nå skal bli film med Nicole Kidman i hovedrollen, stilte spørsmålet: Hva gjør en hvit, vestlig og velstående familie når den får en forfulgt krigsflyktning fra Afrika på sin egen dørstokk, bokstavelig talt? I årets roman er det hensynet til et kreftsykt barn det dreier seg om. Skal mor og far, som er elitesyklister, ofre tid og krefter på knallhard trening mot en eventuell OL-billett, eller skal de bruke all tid på datteren?

Les anmeldelsen av "Little Bee"

Et umulig valg?

Chris Cleave

Chris Cleave. Foto: Aschehoug

Foto: Aschehoug

Det høres enkelt ut. Hvem ville ikke ha valgt barnet? Men dilemmaet er mer innviklet enn som så, Chris Cleave blir ikke kalt en intrigenes mester uten grunn. I tillegg til Jack og Kate, og deres åtte år gamle leukemisyke datter Sophie, tegner han frem den vakre og farlige Zoe, Kates største konkurrent og, merkelig nok, venninne. Hun er nærmest uslåelig på banen, men er en rotløs sjel med et iskaldt og beregnende image. Hvilke sorger er det hun fortrenger?

Et nennsomt psykologisk portrett tegnes av kvinnenes trener, den gamle australske syklisten Tom, som på linje med sine mest ambisiøse utøvere har latt idretten gå foran det meste i livet. Også åtte år gamle Sophie bærer sin bør med verdighet: hun må stadig late som om hun er friskere enn hun er, for ikke å legge nye bekymringer på foreldrenes muskuløse skuldre.

Fingerspiss-forfører

Når jeg ikke er like begeistret for denne boken som for "Little Bee", skyldes det først og fremst at Cleave denne gangen definerer skikkelsene sine for tydelig, slik at de nærmest blir stereotypier. Kate er den oppofrende mor, Zoe den nevrotiske heksa, Jack den litt naive rundbrenneren. Konfliktene blir for opplagte. Selvbilder utfordres, morsrollen og kjærligheten. Og ikke minst idretten holdes frem som en nådeløs verden, der utallige treningstimer ender i et vinn eller forsvinn. Her mister fortellingen noe av bakkekontakten. Selv et toppidrettsforbund ville, i 2012, kunne tilrettelegge mer for OL-kandidater med alvorlig sykdom i familien.

Språklig er Cleave energisk, han skaper dramatiske scener av hverdagslige situasjoner, presser handlingen fremover, slik man jo skal i en underholdningsroman. Han avslører hemmeligheter og forklarer forholdet mellom hovedpersonene ved stadige tilbakeblikk; kompositorisk har han full kontroll på hvilke knapper han trykker på, og når. Han er nærmest skamløs i sin higen etter å treffe leserens hjertesmerte og nettopp derfor tar jeg ett skritt tilbake, jeg liker ikke å bli manipulert med så ettertrykkelig.

Forserer språket

Den norske utgaven lider av for mange trykkfeil, både av typen "et tatovering" (s. 165) og "en hjørnebord" (s. 253), og av logiske brister med klokkeslett, for eksempel (s. 247). Og kan man si at man "varmer ned" etter en treningsøkt?
Om viljen til et bilderikt språk noen ganger går ut over elegansen, skal ikke nødvendigvis oversetter Morten Gaustad bebreides for, men Cleave skriver altså:

"Man kunne begynne å håpe på å selv få en å dele livet med, og, ja til og med et barn - til tross for de overveldende bevisene for at også barn var bunnløse brønner av behov som utmattede kvinner lik denne her, bestevenninnen Kate, uten stans kastet tapre småsteiner av sikkerhet ned i mens de bekymret ventet på å høre et plask, som aldri kom. " (s. 20)