I den nyutkomne boken «Gruppe 10» har Tore Stavlund skrevet noen små tekster om en mann som er på besøk hos en kvinne kalt S, hvis kjæreste kalt M nettopp har flyttet ut. «Jeg så ingen tegn på at M hadde bodd der, men fordi jeg ikke kjente M, ville jeg ikke spekulere i hvorfor. For meg var han bare et løst konsept.» Skriver Stavlund.
Litterær stemme
Tore Stavlund minner meg om at det er den litterære stemmen det kommer an på, om den har festet seg i den som skriver, og om den fester seg i den som leser. Det er der det eventuelle talentet ligger.
Kunstkritikeren Tommy Olsson, kjent blant annet fra Morgenbladet, er representert med en forfriskende fortelling om da han for om lag ti år siden akte rundt som en grønn larve på oppdrag fra Norsk Form, men glemte å sende faktura. Å diskutere det selvbiografiske hos Tommy Olsson blir forøvrig fullstendig meningsløst, for alt han skriver er selvbiografisk.
Siterer Seierstad
Blant diktene her merker jeg meg Paal Bjelke Andersen, som siterer en Irak-reportasje av Åsne Seierstad om da statuen av Sadamm ble revet ned. Dette sammenstiller han så med et senere intervju med en av dem som var tilstede på plassen da det skjedde og på denne måten oppstår interessante nyanser.
«Gruppe 10 » bringer assosiasjoner til andre grupper i litteraturhistorien - som Gruppe 47 eller 66 i Tyskland. Eller Gruppe 68 i Bergen. Kvaliteten er alltid ujevn i sånne grupper. Men av disse ti er godt over halvparten gode i dette tilfellet.
Bokhøst
Det nye bryter ofte ut i konflikt med det bestående. Rebecca Kielland har definitivt fått nok - av noe - i sitt dikt bokhøst. Andre strofe lyder som følger - på noe jeg tror må være toten-dialekt -:
«Je vil itte ha tekster om familie, fornuft og feminisme, eller om den forbanna kjærligheten som går åt hælvete, dom fortel berre kor meiningslaust det er å leva gang på gang. Det er je luta lei, da går je heller i kjerka og synger salmesang. »
