Timingen var perfekt. Sommeren 1990 var Sovjetunionen i oppløsning. Hvilke følger dette skulle få for den postsovjetiske litteraturen var Viktor Jerofejev tidlig ute med å forutse.
I det førti sider lange essayet «Gravøl for Sovjetlitteraturen» hakker Jerofejev sovjetlitteraturen opp i tre deler.
Den første delen som får gjennomgå, er det han kaller den offisiøse litteraturen. Denne retningen, som hadde sitt utspring i den sosialistiske realismen, hadde som uttalt mål å bidra til å skape «Homo Sovjeticus» - sovjetmennesket.
De offisiøse forfatterne negerte realiteten til fordel for framtida, som Jerofejev skriver, og bøkene de skrev ble stadig mer groteske og virkelighetsfornektende etter hvert som den lovede sovjetiske framtida lot vente på seg.
Hypermoralistisk
At Jerofejev tar et oppgjør med den statsbærende partilitteraturen er ikke overraskende. Mer overraskende og interessant er det at han mener den sovjetkritiske litteraturen var like ille.
Denne retningen, som Jerofejev kaller den liberale litteraturen, var i bunn og grunn ikke så ulik den sosialistiske realismen.
Selv om forfatterne spesialiserte seg på å «vise finger´n i skjul» var også de preget av hypermoralisme og oppfylt av forfatterikonet Jevgenij Jevtusjenkos idé om at en dikter i Russland er «mer enn en dikter».
Fordomsfull landsbylitteratur
Den tredje retningen Jerofejev tar for seg er det han kaller landsbylitteraturen - en slags heimstaddiktning, som dyrket det lokale og autentiske, og som ble stadig mindre optimistisk og stadig mer fordomsfull og nasjonalistisk med årene.
Slik så det altså ut sommeren 1990 - grovt sett - fra Jerofejevs synsvinkel. Bildet er selvsagt noe forenklet, men de underholdende generaliseringene er også grunnen til at dette essayet er så lesverdig og lettlest nå, tjue år etter.
- Les også anmeldelsen av Mikhail Sjisjkins .
Den nye vinen
På de siste sidene slutter så Jerofejev å drikke gravøl over det som har vært, og begynner å peke på hva som skal bli den nye vinen.
Han ønsker seg en språklig vending, en «tilbakevending til litteraturen».
–I en roman er det ikke så viktig å skape en viss menneskelig skikkelse, en karakter, som å skape det jeg rett og slett vil kalle prosa, skriver han.
I dette litteratursynet vil Jerofejev finne flere våpenbrødre - også i Norge. En av dem er Tomas Espedal, som i et intervju i tidsskriftet Bokvennen nylig uttalte at «Jeg er glad for at det finnes noen som skriver gode fortellinger, men de interesserer meg ikke».
Allegorisk novelle
Interessant nok inneholder denne lille boken også en novelle av Jerofejev. I «Livet med en idiot» møter vi en typisk Sovjet-intellektuell som i et øyeblikk av godhet tar inn en tilbakestående idiot i huset.
Denne - i utgangspunktet - sympatiske gjerningen utarter i det idioten voldtar og dreper kona hans.
Denne fortellingen blir tolket av oversetter Martin Paulsen i forordet som en allegori over de intellektuelles flørt med kommunismen (idioten) som i sin tur fører til en voldtekt landet (kona).
Av disse to tekstene er helt klart essayet den mest interessante, og et utmerket utgangspunkt for de leserne som kunne tenke seg å være med på den lille bølgen av ny, russisk samtidslitteratur som i år foreligger i norsk oversettelse.
