NRK Meny
Normal

Falskneri, jødehat og dårskap

Umberto Eco debuterte som romanforfatter i 1980 med ”Rosens navn”, en bok som skaffet den da 48 år gamle akademikeren en betydelig fan-skare verden rundt og siden er pløyd av utallige lesere. Hans nyeste bok har fått tittelen "Gravlunden i Praha", en heidundrende reise i historie, hat og antisemittisme, men også humor og dårskap.

Eco: Gravlunden i Praha, forside
Foto: tiden forlag

Eco: Gravlunden i Praha, forside
Foto: tiden forlag

Forestill deg en italiener i Paris, rettere sagt; en piemontiner i Paris. Det meste av det som skjer i Umberto Ecos nye bok – og det er ikke lite – skjer nemlig mens det vi kjenner som Italia fremdeles befinner seg i støpeskjeen. En prosess som forøvrig i høy grad er en del av handlingen.

Hukommelsestap

En peimontiner, altså – fra Torino – sendt til Paris i et slags eksil etter at ingen av partene hjemme kan bruke ham lenger. Der sitter han fra en dag i mars 1897 til like før jul i 1898 og forsøker å finne ut av hvem han er, hva det er han ikke husker, hva han husker, om han er to personer på en gang eller bare én, om han har drept den andre eller ei. Mens han prøver å skrive seg gjennom dette og vesentlig mer, står noe klart allerede fra starten. Han er falskner, en kunstner i faget når det kommer til kvikk og troverdig produksjon av håndskrevne dokumenter.

Hemmelig agent

Slikt kan brukes av regjeringer, etterretningsorganisasjoner, misfornøyde arvinger i behov av et nytt testamente. Han heter Simonini, voks opp hos sin svært fordomsfulle bestefar, han hater kvinner, hater tyskere, italienere, russere, hater de fleste, strengt tatt, men aller mest jøder. Sistnevnte har han forøvrig møtt to stykker av; en jente i ungdommen og en østerriks lege ved navn Froïd (sic!). Oppveksten, med jesuittprester i stedet for skole og isolasjon fra kamerater hjemme hos bestefar har gjort ham i mindre stand til å ”nære andre følelser enn en knugende kjærlighet overfor seg selv, som han sakte men sikkert inntok med samme sinnsro som en filosofisk anskuelse”.

Midt i tiden

Umberto Eco har med andre ord igjen skrevet en historisk roman, sprenglærd, men ustoppelig, underholdende og truende på samme tid – uhyre elegant plassert i tiden. Plassert slik, at Eco, mens han utforsker kjernebegrep som hat og antisemittisme, kan velte seg i de fleste av Europas store begivenheter i det attende (ettervirkninger) og nittende (faktiske hendelser) århundre. Italias samling er nevnt, etterdønningene etter den franske revolusjon, Napoleon, den fransk-prøysiske krigen, kommunismens spøkelse, tsarmaktens angst, Paris-kommunen. Satanisme. Og hat, altså; jødehat. Da har jeg glemt all maten og de innskutte oppskriftene som mer enn en gang frister leseren til helt andre sysler.

Brutal humor

Det er lett å glemme at en bok med så sterk agenda også kan være svært underholdende – ja, direkte morsom. Typisk er det at når Simonini, tidlig i boken, legger ut om sine fordommer mot tyskere, så skjer det i en overdrivelsens villskap som er så fullstendig over toppen at leseren bare må gi etter for skoggerlatteren. Beretningen om hvordan han starter (og begrunner) sin ”krig mot kvinnene” er av samme kaliber. Viktigere; begge tjener som en slags omvendte skrekkeksempler når det virkelige hatet begynner å tyte ut av Simoninis pennesplitt.

Historiske figurer

Boken er nesten utelukkende befolket av mennesker som faktisk har gått omkring på denne jorden. Strålende gjort, er det. Litt flagrende i komposisjonen mot slutten, men det er tilgitt lenge før det hele er over. Neste år fyller Umberto Eco 80.

God norsk versjon

Oversetter Astrid Nordang har hatt en utfordring med Ecos i blant snirklete byggverk og en forkjærlighet for de innskutte bisetningers gleder. Den utfordringen er tatt på strak arm, så langt jeg kan bedømme; det norske resultatet er en fryd å lese. At boken inneholder akkurat så mange trykk- eller korrekturfeil at leseren legger merke til det, er dessverre ikke så uvanlig i våre dager.