Det er nesten så jeg må passe meg for ikke å ta for store ord i min munn, når jeg skal forsøke å beskrive den nyeste boken til José Eduardo Agualusa. For om den angolanske forfatteren utforsker grensene mellom drøm og virkelighet, mellom sannhet og løgn, mellom krig og fred og mellom dag og natt, så gjør han det med letthet. Et surrealistisk nett av drømmer spinnes rundt beinhard realisme. Korrupsjon og maktmisbruk undergraves av fryktløs fremtidstro. Tonen er nydelig ivaretatt av Christian Rugstad, som på ny og på ny leverer førsteklasses oversetter-arbeid fra portugisisk til norsk.
Et flettverk av fortellinger
Journalisten Daniel Benchimol er romanens jeg-forteller. Fortellingen hans veksler med dagboksnotatene til en gammel geriljaleder som har det med å dukke opp – ufrivillig – i andre folks drømmer.
For den som ikke har Angolas nære historie present: Etter en dramatisk kamp som endte med frigjøring fra den portugisiske kolonimakten i 1975, brøt det ut en borgerkrig i landet som varte i nærmere 30 år. Utenlandske stormakter som Sovjet / Russland og USA, sammen med apartheidregimet i Sør-Afrika, støttet hver sin side. Konsekvensene for sivilbefolkningen var store. Millioner ble drevet på flukt, mange lever fortsatt i fattigdom. Foran dette bakteppe er det José Eduardo Agualusa lar sine skikkelser tre frem. Ingen av dem er løsrevet fra historien.
Den store drømmen
Hva er egentlig et menneske? Er vi den samme gjennom hele livet?
Spørsmålet blir reist når en av geriljalederens ofre kommer for å ta hevn. Den gamle torturisten har mistet hukommelsen. Er han da den samme? Agualusa resonnerer: Du kan hugge av nesen til en mann, den ene armen og den andre, til og med bena, og han vil fortsatt være seg selv. Men om du tar fra ham minnene, ett etter ett, hvem blir han da?
Det er umulig å gi noe fyllestgjørende handlingsreferat av romanen. Så mye kan sies at den pirrende tittelen «Ufrivillige drømmeres forening» avslører seg både helt konkret, som politisk oppvåkning og som livsanskuelse. Til tross for tekstens faktiske brutalitet løftes den opp på et overordnet plan, der jeg tar meg selv i å assosiere til Olav H. Hauges kanoniserte dikt Det er den draumen me ber på.
Apropos poesi. Slik beskriver Agualusa en morgen ved havet:
Snart ville luften være fylt av lys. Små bølger, den ene etter den andre, broderte florlette kniplinger av skum.
Forvirrende
Blir en politisk satire fra Angola forvirrende for en norsk leser? Jeg vil si at den gir lyst til å lære mer. Agualusas konkrete kritikk av landets korrupte ledelse føles nok mer akutt for angolanske lesere. Men først og fremst har «Ufrivillige drømmeres forening» stor litterær verdi. Romanen er strengt realistisk, vilt surrealistisk og overrumplende poetisk.
Passer for deg som:
- vil lese de beste bøkene fra den nye verdenslitteraturen
