NRK Meny
Normal

Gledestårer og sjokk førte til bok om surrogati

Forfatter Mala Wang-Naveen fikk den etterlengtede beskjeden om at hun var blitt gravid samtidig som hun fant leiligheten sin utbombet etter 22. juli. Det var med veldig blandede følelser, forteller hun.

Mala Wang Naveen

Mala Wang-Naveen var lenge redd hun ikke skulle kunne få barn. Hun er nå engasjert i problematikken rundt surrogati.

Foto: Hilde Bruvik / NRK

På denne dagen ferierte hun og ektemannen med venner på Hardangervidda, da en av vennene plutselig gikk ned på kne foran sin kjæreste og fridde.

– Denne fantastiske ettermiddagen drakk vi vin, vi skålte for kjærligheten og fremtiden. Vi klemte, vi gratulerte, vi tørket tårer, og vi planla fest.

Så fikk de en tekstmelding om at en bombe hadde gått av i Oslo sentrum.

– Det er vanskelig å feire kjærligheten når du er sjokkert, ja, kanskje sint, forteller Mala Wang-Naveen i Sommer i P2 .

Vanskelig å dele gleden


Turen hjem fra fjellet dagen etter var tung, og hjemme i leiligheten i sentrum av Oslo så hun med egne øyne hvordan bomben hadde slått inn vinduene i leiligheten.

22. juli - terroren i Oslo

Røyken velter ut fra Regjeringskvartalet etter terror-bomben 22. juli. Mala Naveen kom hjem til knuste ruter i sin leilighet dagen etter.

Foto: Øijord, Thomas Winje / NTB scanpix

– Vaser, jord og potteskår ligger utover gulvene. Det er da vi ser rødøyde på hverandre, og idet jeg tar til tårene igjen, sier mannen min helt uventet: “Kanskje du skal ta en graviditetstest?”

Han hadde nemlig hatt en rar følelse i noen dager. En halvtime senere sitter de ved kjøkkenbordet og måper, sammen med sin åtte måneder gamle sønn som de nettopp har blitt vant til å være foreldre til.

– Livet tok oss ved nesen der. Vi skulle bli tobarnsforeldre. Vi som hadde slitt så lenge med å bli gravide den første gangen, sier Mala.

Dette var nok et av mange lykkelige øyeblikk som ble stjålet av ett eneste menneske i dagene etter 22.juli, tenker Naveen om hvordan det var å oppleve noe så stort samtidig som en nasjonal tragedie rammet landet.

– Vi som gråt med resten av Norge, skulle nå glede oss over at et lite frø hadde begynt å spire i meg.

Mala syntes det var vanskelig å dele denne gleden med venner og familie, som alle sørget over terroren.

– Jeg griper telefonen med en klam hånd. Det første nummeret jeg finner frem er til min far. “Pappa, jeg er gravid,” sier hun.

Så blir det stille en kort stund, før han svarer.

– Med stødig, men trist stemme sier han noe jeg aldri skal glemme: “Det er bra. Norge trenger flere barn nå.”

– Jeg var ufrivillig barnløs

Mala Naveen

Mala naveen var høygravid med sitt første barn sensommeren 2010, da hun debuterte som farfatter med boken Desiland.

Foto: Larsen, Håkon Mosvold / NTB scanpix

Gleden over å vente et barn var veldig stor. Mala og mannen hennes hadde nemlig slitt med å være ufrivillig barnløse før deres første barn kom til verden.

– Til å begynne med var fraværet av barn bare noe som forsterket tosomheten i den boblen forelskede par gjerne svever rundt i. Men etter hvert spurte vi oss selv om det kunne være noe galt. Jeg må innrømme at jeg hadde tatt det for gitt at jeg en dag kunne få barn hvis jeg ønsket det, sier hun.

Dagen etter 22.juli fant Mala altså ut at hun i underkant av to år, skulle bli tobarnsmamma.

– Når man lenge har gått rundt og trodd at man ikke kan få barn, føles unnfangelsen som en seier, sier hun.

– Surrogati er ikke overgrep

Wang-Naveen begynte å følge interessert med på debatten om hvor mye samfunnet skal tilrettelegge for de som ikke blir gravide, og var spesielt opptatt av i problematikken rundt hvorvidt indiske kvinner kunne tilby verdens barnløse å bære frem barn.

– Jeg merket at jeg følte en sterk motstand mot de som mente at surrogati var et sosioøkonomisk overgrep mot fattige indiske kvinner, iscenesatt av vestlige par som hadde prioritert andre ting enn å få barn i fertil alder, sier hun.

Søsterlig fellesskap

Desiland

Mala Naveens debutroman «Desiland», fra 2010, handler om en indisk-norsk familie på Stovner. Den tar opp de ulike forutsetningene familiemedlemmene har nerasjonene har for å løsrive seg.

Foto: Aschehoug

Mala Wang-Naveen, som debuterte som romanforfatter i 2010, skriver nå bok om det kontroversielle temaet, og har selv vært i India og møtt noen av kvinnene hun skriver. Hun følte seg først som et sendebud fra Vesten som var der for å studere globaliseringens ofre, det rurale Indias fattigste mennesker.

– Vi ler og gråter sammen, og jeg kjenner meg som en innvidd. Jeg fryktet at de skulle se en rar dame i vestlige klær som stilte ubehagelige spørsmål, men får følelsen av at de ser en medsøster.

Mala blir kjent med flere surrogatmødre, som deler sine historier.

– “ Vi gjør jo noe godt for andre her”, sa en av dem til meg.

Med sin indiske bakgrunn følte Mala det helt spesielt.

– Disse kvinnene knytter evige bånd til Norge, og for en norsk-inder finnes det et eller annet gledelig i dette. Ja, for å være ærlig blir jeg litt rørt av dette søsterlige fellesskapet som gjennom surrogati overskrider landegrensene. Jeg møtte selvstendighet, for flere av surrogatmødrene trosset familier og ektemenn, og sto støtt i sine egne valg.

Ville gått langt selv

– Det som gjør surrogatisaken spesiell for meg, er følelsen av at flere problemstillinger smelter sammen i mitt indre. Jeg har vært både ufrivillig barnløs, men har også kjent gleden over å få egne barn.

Mala Wang-Naveen har selv tenkt på hvor langt hun ville gått for å få barn.

Et spørsmål jeg ikke klarer å svare på, er hvor langt hadde jeg vært villig til å strekke meg om jeg ikke hadde blitt gravid til slutt. Og vil jeg, med mine to bakgrunner kunne se at surrogati har mer for seg, enn at det er "outsourcing" av forplantingen? Spørsmålet kunne ha vært utforsket i en kommentar, en kronikk eller et essay, men ble altså begynnelsen på en bok.