Enkel historie, spenstig strek

Det er ingen hemmelighet at jeg er begeistret for Per Dybvig. Styggere strek skal man lete lenge etter i norske barnebøker. En mer levende strek likeså. Det rare er at den ikke blir oppbrukt, heller, selv om den er seg selv lik fra bok til bok.
Mange vil kjenne denne "skurkestreken" fra bøkene om reven og den retthalede grisungen. De har Dybvig laget sammen med Bjørn Rørvik. Men Dybvig har også et langt samarbeid med skuespilleren og forfatteren Trond Brønne bak seg.

Tradisjonell fortelling

Boken jeg nå gleder meg over, er laget i samarbeid med Kaia, Bendik og Trond Brænne. Familietrekløveret har skrevet en klassisk historie om redselen for det fremmede, om det å være innenfor eller utenfor. Originalt er det ikke, den nederlandske forfatteren og bildebokskaperen Max Velthuijs er blant flere som har gjort noe tilsvarende før, med boken "Frosken og den framande" (oversatt av Halldis Moren Vesaas og utgitt på Samlaget i 1994).

Men det trenger ikke være noe aber å fortelle en god historie om igjen. Språket de tre blad Brænne bruker er dessuten friskt og velklingende, dette er en bok som vil være kjempefin til høytlesning.

En bever på tunet

Det er en varm sommerdag. På gården svetter grisen, skjæra, kaninen, høna og hesten. De orker ikke gjøre noe som helst. Da står det plutselig en fremmed på tunet:

" - Hei, sa han. - jeg er Bevern.
- Det var en merkelig type, sa høna.
- Han har veldig små ører, sa kaninen.
- Se på den rare halen, sa grisen.
- Så store tenner han har, sa skjæra.
- Han ser ikke ut som en av oss, nei, sa hesten.

- Kan jeg bo her med dere? spurte Bevern.
- Legger du egg? spurte høna.
- Nei, det er ikke helt min bransje, sa Bevern.
- Har du vakre fjær man kan lage fjærpenner av? spurte skjæra.
- Nei, desverre, svarte Bevern.
- Er du god til å hoppe? spurte kaninen.
- Nei, jeg hopper aldri, svarte Bevern.
- Kan man ri på deg? spurte hesten.
- Nei, jeg tror ikke det, svarte Bevern.
- Jeg tror ikke du passer inn her, sa grisen."

Tøff typografi

Noen som får assosiasjoner til "Den lille røde høna" eller "Geitekillingen som kunne telle til ti"? De mange gjentakelsene er et typisk fortellergrep fra eventyrene, de skaper rytme og regelmessighet i teksten.

Om selve historien ikke er så original, og tegningene er av en karakter vi har sett hos Dybvig før, er typografien i boken med på å gi spenst til både tekst og tegning. Enkelte sitater er satt med krigstyper som virkelig gir fynd til ordene som uttales, og det gir også fart og kraft til tegningene de forholder seg til. På samme måte som typografien veksler mellom stort og lite, sterkt og svakt, varierer utsnittet Dybvig gir av de ulike dyrene, fra det helt nære, der vi bare får en detalj av kroppen, til bilder som gir oss skikkelsene i fullformat. Og da kan gjerne en kanin være like stor som en hest. Det kommer jo an på blikket som ser. Totaluttrykket blir nærmest eksplosivt. Boken blir rett og slett spennende å se på, både for den voksne som skal lese, og for den lille som skal høre.

God moral

Hvordan det går med den fremmede?

Det er neimen ikke lett å være bever når allle krever at du skal være noe annet. Og det er ikke lett å komme utenfra inn i en gjeng der alle har sine faste oppfatninger av hvordan ting skal være. Men se om ikke fordommene kan få seg en smell. At Bevern blir tatt inn i varmen, kommer ikke som noen overraskelse. Fortellingen har et sympatisk moralsk prosjekt, som absolutt ikke overdrives.

"Fremmed" blir dermed en varm og inkluderende billedbok med et visuelt uttrykk som gnistrer.