Fengende postapokalypse med håpet i behold

Tittelen «Fordi overlevelse ikke er nok» er nesten det beste ved denne boken: Når romanen handler om en omreisende orkestertrupp, som fremfører Beethoven-symfonier og Shakespeare-skuespill for de gjenlevende etter en dødelig pandemi, kan alle hjerter (som banker for kunsten) glede seg.

Død og fordervelse

Samme kveld som den kjente skuespilleren Arthur Leander får hjerteinfarkt og dør på scenen i Toronto i rollen som Kong Lear, bryter en dødelig influensa-epidemi ut. Nittini prosent av jordens befolkning omkommer, folk flykter hals over hode: Noen låser seg inne, noen finner sammen i små grupper, andre vaker ensomme rundt i skogene, etter at all elektrisitet, all elektronisk kommunikasjon og alle samfunns-strukturer har kollapset.

Noen overlever gjennom å spre kunst videre til andre. Det er en prisverdig tanke. Men som så ofte i krisetider dukker også profetene opp, dommedagssekter som mener at alt som skjer, har en mening og at de få som overlevde det dødelige viruset, er Guds utvalgte.

En av mange

Plottet er ikke originalt. Norsk og internasjonal ungdomslitteratur flommer over av denne typen fortellinger. Sigbjørn Mostue, som vant Uprisen i fjor for sitt første bind i trilogien «I morgen er alt mørkt», har skrevet en mørkere, mer dramatisk og mye mer uhyggelig apokalypse-historie. Der han retter seg mot ungdom og rett nok skriver frem hvordan samhold og solidaritet er eneste vei til redning, bruker han også brutale og svært voldelige virkemidler for å intensivere spenningen.

Kanadiske Emily St. John Mandel er mer dempet, og mer sofistikert enn som så. Virkelig uhyggelig blir det ikke for en som har lest noen dystopier før. Det Mandel gjør, er å skrive frem et flettverk av skikkelser hvis skjebner på nesten for velkomponert vis får betydning for hverandre. Men om oppskriften er velbrukt, utnytter forfatteren virkemidlene på en personlig og medrivende måte.

Alt som blir borte

Romanen består av åtte deler, som hver igjen inneholder flere mindre kapitler. Fortellingen beveger seg frem og tilbake i tid, vi følger ulike hovedpersoner i en mosaikk som stadig får flere farger. Mandel bruker en utstrakt variasjon av tekst-typer, fra tradisjonell tredjepersons-fortelling til utdrag fra brev, avisintervjuer eller rett og slett oppramsinger og lister over alt som det plutselig blir slutt på:

En egen science fiction tegneserie-roman flettes inn i fortellingen. Den blir nærmest en kunstnerisk parallell-historie til krøniken om de få gjenlevende på det amerikanske kontinentet.

Verdien av vår verden

Erkjennelsen av magien i alt det vi daglig tar som en selvfølge, er mildt, men gripende skildret. Det er ikke så dumt å bli minnet om at for en som lever uten elektrisitet, vil mye av våre hverdagsopplevelser bli betraktet som de reneste mirakler. Mandel benytter anledningen til å gi skarpe stikk til vårt knefall for reklamen eller latterliggjøre næringslivets intetsigende språklige sjargong.

Ikke alltid er hun like frisk selv i det språklige. Hovedpersonen Kirstens følelse av håpløshet, beskrives for eksempel slik:

Shakespeare som staffasje

Jeg liker idéen med kunstnerne som reiser rundt og spiller Shakespeare for de overlevende. Men jeg lurer på hvorfor forfatteren ikke har sett sitt snitt til i større grad å bruke essensen av Shakespeares skuespill, med alt det de inneholder av maktbruk, forfall og død, i en roman om nettopp maktbruk, svik, forfall og død.

Som det er nå, blir Shakespeare nærmest en utvendig, kulturell staffasje, tenker jeg.

Ikke desto mindre ble denne boken nominert til National Book Award da den kom i 2014. Som nitid komponert og idealistisk motivert skjebneroman, i slektskap med Lars Myttings bokhandlerprisvinner Svøm med dem som drukner eller Anthony Durrs pulitzervinner Alt lyset vi ikke ser vil «Fordi overlevelse ikke er nok» glede mange lesere. Men om det blir varige avtrykk i leserens sinn, slike som for eksempel Cormac McCarthys udødelige Veien etterlot seg, se det er en annen sak.

Romanen er oversatt til norsk av Kirsti Vogt.