Uhyggelig fremtidsvisjon fra Margaret Atwood

"Flommens år" er tittelen på Margaret Atwoods nye roman. Det er en dystopi, en mørk spådom om en verden som er gått helt av hengslene.

Margaret Atwood
Foto: NRK

Kilde: Kulturnytt, NRK P2, 28.02.2011

I "år femogtyve", året for den store pandemien som tar livet av nesten alt menneskeliv på jorden, tenker Toby, som er en av hovedpersonene i Margaret Atwoods nye roman, tilbake på barndommen:


"Jeg var da virkelig et optimistisk menneske på den tiden (...). Der og da. Jeg plystret når jeg sto opp. Jeg visste at det var mye galt i verden, det ble omtalt, jeg hadde sett det på fjernsynsnyhetene. Men det som var galt, var galt et annet sted." (s. 251)

Skremmende realistisk

Margater Atwwod: "Flommens år"

Margaret Atwood: 'Flommens år'. Oversatt av Inger Gjelsvik. Aschehoug 2011.

Ja, det som var galt, og som er galt, er ofte galt et annet sted. Jeg sier er, for skremmende mye av det Atwood beskriver er allerede en realitet, eller fullt realiserbart. Arter blir utryddet, nye kan spleises; det gjøres faktisk i romanen, vi får lamøven, som er en krysning mellom et lam og en løve. Og vi har hårfårene, sauer med langt hår i all verdens skinnende, eksentriske farger, som menneskene så kan få transplantert på sitt eget hode i stedet for å bruke parykker. Sørgelig nok har hårfårene store problemer med å rømme fra rovdyr - de snubler rett og slett i sitt eget hår! Grønsaker genmodifiseres med uante konsekvenser.

Guds gartnere

Vi følger en gruppe mennesker som tilhører en egen sekt, Guds gartnere, i årene før katastrofen. De er vegetarianere, de motsetter seg moderne teknologi og vil dyrke all mat selv. De kan synes sære og utdaterte, men hvem er det som overlever når flommen kommer?


Flommen består ikke av vann, men av et virus som den overambisiøse vitenskapsmannen Crake har dyrket frem med den hensikt å skape en ny verden med bedre mennesker. Mange vil kjenne igjen navnet fra Atwoods roman "Oryx og Crake" som kom i 2003. "Flommens år" kan leses som en fortsettelse til den romanen, selv om mye av handlingen skjer parallelt i de to bøkene. Et avsluttende bind er visstnok bebudet - det ser jeg frem til; også "Flommens år" har en urovekkende åpen slutt.

Les anmeldelsen av "Oryx og Crake"

Skrekkvisjon

"Flommens år" er en dystopi. Kynismen råder; innbyggerne er delt inn i enklaver for de rike, for bermen, for forskere. Atwood, som er oversatt til et trettitalls språk og som stadig nevnes som kandidat til Nobelprisen, går ikke av veien for å skildre vold, overgrep, maktutfoldelse. Hun leverer en nådeløs kritikk av vårt samfunn her og nå, av vår motvilje mot å reagere for å beskytte en jord som er truet. Men romanen gir også håp; gartnerne gir kunnskap om den naturen Gud eller forsynet nå engang har gitt oss, videre til nye generasjoner.

Boken er delt inn i kapitler som omhandler ulike år frem mot og etter katastrofen. De består vekselvis av taler av gartner-lederen Adam En og fortellinger om ungjenta Ren og den litt eldre Toby, som også oppholder seg hos gartnerne. Gartnernes filosofi har både sterke og svake sider; også her er det brudne kar i kassen.

Politisk roman

Inger Gjelsvik har oversatt Atwoods presise og nyanserte språk til godt norsk.

Mange har etterlyst flere politiske romaner, ikke minst her i Norge, hvor forfattere så ofte skriver om oppvekst og familieforhold. Margaret Atwood skriver i høyeste grad politisk. Vi kan bare håpe at hennes skremselspropagada virker.

Oppfinneren Atwood

Atwood i Frokost-TV

"Flommens år" er på langlisten over de nominerte bøkene til den anerkjente IMPAC Dublin Litearary Award, som Per Petterson mottok i 2007 for "Ut å stjæle hester".