NRK Meny
Normal

Et glimt av lykke mellom far og sønn

Kan minnet om barndommens båttur med faren skape fred i sjelen hos en mann i voksen alder? Lars Ove Seljestad reflekterer rundt spørsmålet i «Fjorden».

Lars Ove Seljestad
Foto: forlaget

Fjorden

Det pågår en stor samtale om forholdet mellom far og sønn i litteraturen.
Hos Cormac Mccarthy het bidraget «Veien», hos Per Petterson het boken «Ut og stjæle hester». I romanen «Løftet» av Christian Refsum bryter far og sønn seg inn i andres hytter i den norske fjellheimen.

Fars tale

Hva har så femti år gamle Lars Ove Seljestad å tilføre samtalen? Hvilket register han rår over ble klart for alle som har lest debutromanen «Blind». Der sto det nærmest legendariske kapittelet «Fars tale», hvor faren sabler sønnens klassereise fra smelteverk til Akademia nord og ned, og ber ham komme seg tilbake til røttene og kollektivet. Dette koblet han sammen med et frådende, mannlig raseri som vel må sies å være særegent for Seljestad.

Spørsmål fra røykebalkongen

I «Blind» var faren en særdeles snakkesalig mann. I «Fjorden» snakker faren ikke, og når han så ligger i graven står sønnen på en røykebalkong i byen med langt flere spørsmål enn svar. Hoveddelen av romanen forteller om da far og sønn reiste med buss langs Hardangerfjorden for å hente en båt, og den strabasiøse turen tilbake. Den ytre reisen er også en dannelsesreise, der faren lærer sønnen å mestre å være på sjøen og i båten. Å klare seg i båten blir i sin tur et bilde på å klare seg i verden, men faren trekker seg unna når de ikke befinner seg i samme båt lenger, og sønnen har reist ut i en verden faren ikke behersker.

Essayistisk refleksjon

Seljestad skildrer far-sønn forholdet med både trøkk og nerve. Men det er først når han kombinerer barndomsskildringen med en nærmest essayistisk refleksjon rundt hvilke muligheter vi har for å frigjøre oss fra opphavet vårt og finne vår plass i verden i voksen alder at Seljestad viser fram det som er unikt for ham som forfatter. I sin nye bok spiller han ikke på så mange strenger som i debuten. Den siste boken smaker ikke så mye av litterær sensasjon, men også «Fjorden» holder seg fint flytende i et litterært farvann fylt av ektefølt, mannlig desperasjon.