NRK Meny
Normal

– Læreren mente jeg ikke kunne skrive

Læreren på skolen syntes ikke at Tove Nilsen kunne skrive i det hele tatt. Men Tove hadde allerede bestemt seg for å bli forfatter.

Tove Nilsen

– Når man elsker det som kan finnes i bøker, er det ikke så rart at man vil skrive selv. Jeg visste det fra jeg var ti, elleve år gammel, forteller forfatter Tove Nilsen i Sommer i P2.

Foto: Åge Algerøy / NRK

Artikkelen er flere år gammel.

– Jeg var virkelig det motsatte av et vidunderbarn. Da jeg møtte igjen den gamle norsklæreren min på en opplesning, sa hun, lettere fortørnet: Det var ingenting ved dine tekster som tilsa at noen skulle noen gang bli interessert i dem, sier Tove Nilsen i Sommer i P2 .

Til skrekk og advarsel

Tove Nilsen visste likevel helt sikkert at hun ville bli forfatter. Det første alvorlige forsøket på å skrive, gjorde hun som tolvåring.

– Jeg hadde lest en spennende ungdomsbok der forfatteren lot som om hele saken var den 12-år gamle hovedpersonen sin dagbok. Jeg visste ingenting om litterære knep og trodde på forfatteren. Jeg tenkte at hvis hun på 12 kan skrive bok, da kan jeg også, sier Tove Nilsen.

Tove satte seg til med en kladdebok og skrev om en jente på sommerferie. På side en holdt den unge hovedpersonen på å drukne, på side to kom det en raner.

– På side tre brant hovedpersonens hus ned og på side fire visste jeg ikke noe bedre å finne på, enn å la den unge hovedpersonen dø.

Dermed ble det en kortroman. I tillegg skrev Tove dikt, noe hun også gremmes over.

– Jeg skrev jeg dårlige dikt, dårligere enn den mest banale poptekst. Jeg er veldig glad for at det bare er jeg som har lest de diktene.

Likevel oppbevarer Tove Nilsen dem fremdeles, til skrekk og advarsel for seg selv, i tilfelle hun en gang i framtiden skulle finne på å tro at hun har en lyrisk åre skjult et eller annet sted.

– Hvis det kommer flere dikt fra meg, ber jeg innstendig om at vennene mine bærer meg langt inn i skogen et sted og holder meg der til jeg har fått tilbake et snev av fornuft, ler hun.

Sluttet på skolen

Tove Nilsen

Tove Nilsen har aldri angret på at hun sluttet på skolen allerede som 17-åring.

Foto: Ole Kaland / Ole Kaland, NRK

Nilsen sluttet på skolen som 17-åring, etter bare halvannet år på videregående. Men dette tilskriver hun litteraturen.

– Jeg kjedet meg sånn i klasserommene, jeg ville så gjerne ut av pensum og inn i mer spennende bøker. Selvfølgelig ville jeg ikke bare lese, jeg ville alle de vanlige tenåringstingene også, feste og forelske meg, gjerne i ett sett. Men jeg måtte alltid tilbake til bøkene. Jeg ville ut i verden og inn i bøkene, forteller hun.

Tove visste at det fantes så mye spennende å lese om, og i stedet satt hun innestengt i et klasserom og hørte om gamle kriger som ikke interesserte henne, eller strevde med ligninger.

– Jeg orket ikke mer av det kjedelige pensumet, sier Tove Nilsen.

– Du kan amme i timen

– En dag tok jeg mot til meg og gikk til rektor, som var en myndig kvinne med skarpt blikk. En gammel røy, tenkte jeg om henne – hun var sikkert yngre enn det jeg er nå. Jeg ga fra meg bøkene mine og sa at jeg ville slutte. Rektor så lenge på midten av kroppen min, så sa hun at jeg kunne få amme i timen, sier Tove Nilsen.

Rektor var søster av daværende helseminister Karl Evang, han med prevensjonsopplysningen, så det var kanskje ikke så rart at hun tenkte i de baner, minnes Tove.

– Men for meg var det så rart at det tok flere sekunder før jeg skjønte hva hun snakket om. Å bli gravid, var det siste jeg kunne tenke meg på den tida, jeg var ikke svanger med annet enn dikterdrømmer. Jeg ville jo bare hjem og lese Hamsun og Dostojevskij, Amalie Skram og Cora Sandel – og for øvrig styre livet mitt sjøl.

Har aldri angret

– Å slutte skolen som 17-åring var ikke noe jeg fikk applaus for. Jeg var enebarn, og både mor og far hadde drømt om å få ta høyere utdannelse enn foreldrene deres hadde råd til å sikre dem. Mor ble frisør, men drømte om designerutdannelse, hun var så flink til å tegne damer i drakter. Far ble skipshandler, men drømte om lektorutdannelse. Ingen av dem kom dit de ville. Mens jeg derimot, kunne få all den utdannelsen jeg ville ha – og så bare sluttet jeg skolen uten et ordentlig vitnesbyrd å vise til.

Foreldrene ble naturlig nok engstelige for datteren.

– "Å, hvordan skal dette gå? Hva skal det bli til med deg?" jamret mor og far. Det er klart de var engstelige for framtida og økonomien min, det ville jeg også vært hvis mine døtre hadde gjort noe sånt. Men jeg må innrømme at jeg aldri har følt meg så fri som den dagen jeg gikk ut av skoleporten og visste at det var for siste gang.

Du kommer til å angre, var det siste rektor sa, husker Tove.

– Men jeg har aldri angret så mye som et sekund, ikke engang når jeg har fått slakt av sure kritikere eller når opptellingen etter bokhøsten blir sånn at forleggeren min må si jaja, Nilsen, det blei jo ikke akkurat noen bestselger denne gangen.

Sommer 2005

Tove Nilsen advarte sin mor om at romanfiguren i 'Sommer 2005' ligner på henne. I boken møter en kvinne ungdomskjæresten som hun ikke har sett på mange år.

Foto: Oktober forlag

Allerede etter første bokutgivelse, var både mor og far på hennes side.

– De snudde fort, det skal de ha. Jeg har møtt, og møter stadig forfattere, som sier det motsatte: "Det og det kan jeg ikke skrive om på grunn av mor", sier de. Alltid nevner de mor, og forteller at de har sensurert seg selv av frykt for å støte, såre, fornærme eller sjokkere mor. Som om mødre er strenge eller overfølsomme figurer som ikke skjønner forskjellen på liv og litteratur. Sånn var heldigvis ikke moren min, sier Nilsen.

Forelskelse på overtid

For noen år siden begynte Tove Nilsen på en roman som hun kalte «Sommer 2005».

– Den var inspirert av at jeg i en periode gikk grundig på trynet. Erfaringsmessig er ikke det så dumt. Hemingway sa at en forfatter bør takke alle sine plager og ulykker, hva skulle man ellers ha som bunn for tekstene sine?

Tove Nilsen ville skrive om en femti år gammel, skilt kvinne som bråforelsket seg i en ny mann.

– Forelskelse på overtid, som en ung kritiker kalte det fordi hun syntes det var vanskelig å tenke se at femtiåringer kunne ha heftige følelser. Men mens jeg skrev, forsto jeg at det var den gamle kvinnen, åttiåringen, mormoren i boka, som var den viktigste figuren, selve motoren i fortellingen.

Advarte mor

– Bokhøsten og utgivelsen nærmet seg. På litt klossete vis advarte jeg moren min om at romanfiguren min lignet nokså mye på henne. Om hun syntes det gjorde noe, og kanskje ville lese manus først? Det siste mente jeg egentlig ikke, for jeg tør aldri å vise noen et manus som ikke forlaget har sagt ja til først.

– Men heldigvis himlet mor med øynene og sa, på sitt nøkterne trøndersk: "- E det itj det forfattera gjør hele livet da, å stjæl episoda fra andre og skriv dem inn i bøkern sine! "

– Mor var en kul leser som visste at man av og til måtte gå langt for å få til gode bøker. Det eneste jeg angrer på, er alt jeg ikke gjorde, sa mor da hun rundet 80. Det er et fint utsagn.