Bjørn Arild Ersland forskjønner ikke. På forsiden av "Fengslet" ser vi rett inn i en fengselsmur, grå og uoverstigelig. Baksiden viser et kaldt og nakent rom, et håndjern henger lenket til veggen; vi er i arresten i Stavanger fengsel.
Fotografiene er det Asbjørn Jensen som har tatt - ros til ham med det samme! Bildene gir en følelse av noe sterilt, noe inhumant. Rommene som vises representerer det motsatte av hjem og hygge. Her går tankene til isolasjon, oppbevaring, ensomhet.
Og det er det inntrykket Erslands tekst om livet på cella også gir: Å være innesperret gir en følelse av maktesløshet.
Overdrevent pedagogisk
"Fengslet. En bok om å sitte inne" er beregnet på unge lesere. Setningene er korte, språket konkret, og forfatteren tar en tydelig "Her er jeg, nå skal jeg fortelle deg hva jeg skal skrive" - tone. Prosjektet presenteres og fremgangsmåten legges ut for leseren; vi får høre hvordan forfatteren har gått frem, hvem han har snakket med, hvordan han har fått lov til å komme inn i fengselet og samtale med en av fangene.
Jeg er av dem som blir litt forstyrret av at Ersland så tydelig forteller hva han gjør hele tiden. Jeg føler det som om han snakker litt ovenfra og ned til meg, tar meg i hånden og veileder meg der jeg kunne ha fått lov til å reflektere selv. I stedet for at fortellingen blir lett, blir det omstendelig.
Jons historie
Men så kommer "Jon" inn med sin personlige stemme. Jon er en ung gutt som sitter inne for første gang. Han har solgt et stort parti hasj, og skal sone i Stavanger fengsel. Det er der vi og forfatter Bjørn Arild møter ham. Etterhvert begynner Jon selv å skrive, hans dagboksnotater settes med blå skrift, så vi hele tiden ser hvem som skriver. Og det er en hard virkelighet Jon forteller om. Jon er redd for medfangene. Hvis de tror han har tystet, vil de ta ham. Derfor tør han ikke gå ut i luftegården. Og derfor håper han at han skal få en lang straff - selv om han hater å være i fengsel - for redusert straff vil nettopp kunne tyde på at han har tystet. Jons fortelling er ukunstlet og direkte, dette er små, hverdagslige tekster med tanker og håp som gjør inntrykk.
Men Ersland har snakket med flere; med forsvareren, med politiet, med fengselsdirektøren. Han får til og med Jons advokat, Odd Rune Torstrup, til å tegne en oversikt over påtalemyndighet og straffesakskjede, for å tydeliggjøre hvem som utgjør de ulike instansene i en straffeforfølgelse.
Sjeldent tema
Med i boken er også en slags faktabolk - gjengitt i rødt - som forteller om "Regler i fengselet", "Det norske rettssystemet" og "Kriminalomsorgen". Dette er i utgangspunktet prisverdig pedagogisk, men for meg er teksten alt for omfattende til at jeg på noe vis skal kunne huske eller gjenta den. Som en oppslagsbok, derimot, kan denne delen av "Fengslet" fungere godt.
Svakhetene til tross: "Fengslet. En bok om å sitte inne" er et originalt og gjennomarbeidet prosjekt som gir et gløtt inn i en verden som - heldigvis - er ukjent for de fleste av oss. Ikke finnes det mange bøker som behandler temaet heller. Nettopp derfor er dette en viktig barnebokutgivelse.
