Hilde Kvalvaag er en kompromissløs forfatter. Hun er ikke redd for å skildre forbudte følelser. Og hun legger ikke fingrene imellom fordi om hun skriver for ungdom.
Motpoler
Mai og Idun er kusiner. Idun er straks seksten, Mai hakket eldre. De bor begge sammen med Iduns mor, siden Mai, som er en rastløs sjel, har problemer med å bo hjemme. Mai er av den utprøvende typen, hun lar ingen fortelle seg hva hun skal gjøre eller hvem hun skal omgås. Skal vi tro henne selv må det både fingre og tær og vel så det til for å telle alle hun har ligget med i sitt unge liv.
Idun har ikke ligget med noen. Hun er flinkest på skolen, og nest best i kretsen på 800 meter. Hun er kjedelig, sier Mai, og det synes Idun selv også.
Allerede i prologen får vi et varsel om at Mai skal forsvinne. Noe har hendt. Idun savner henne, og tenker at de var likere enn hun visste. Flere steder i fortellingen kommer disse små glimtene fra nåtiden, fra tiden etter Mai. De fungerer spenningsdrivende for historien; som leser blir jeg "på alerten", jeg venter på at noe dramatisk skal skje. Uhyggefølelsen blir ikke mindre av at Mai ganske tidlig i romanen sier:
"Har du nokon gong tenkt på å ta livet av deg? (...) Det går ikkje an å leve utan å tenke på å drepe seg iblant." (s.19)
Dysfunkjsonelle familier
Dysfunkjsonelle familier er et trekk som går igjen i mange norske ungdomsbøker for tiden. Det kan bli en mani. I "Fengsla" kan man stille seg spørsmålet: Er Mai blitt så oppmerksomhetshungrig på grunn av mangel på omsorg hjemme? Hilde Kvalvaag gir ingen fasit; hun legger ut forsiktige spor, men lar leserne selv analysere, legge til eller trekke fra.
De to ungjentene lever uansett i en slags motvillig symbiotisk tosomhet. De sover etterhvert i samme seng. Mai invaderer Idun når hun selv har behov for nærhet, forøvrig trøster hun seg med en gutt i nabolaget. Han er tidtrøyte og underholdning, forelskelse er det ikke snakk om.
Farlig
Virkelig farlig blir det når Mai faktisk forelsker seg, og det i en av fangene på en øy utenfor bygda der de bor. Hun får Idun med seg på overnattingstur til øya, der langtidsfanger får sone utenfor fengsel. Både for Idun og Mai blir opplevelsen skjebnesvanger. Verdens harde virkelighet slår inn når jentenes (selvdestruktive?) utforskertrang fører dem langt ut over samfunnets normer og regler. Men der Mai går under, kommer Idun seg opp og videre.
Å bli voksen
"Fengsla" er en roman om å være stengt inne, både rent fysisk og også psykisk, i sin egen svartmalte virkelighet. Det er en skildring av to ungjenter som begge befinner seg i en situasjon de ikke ønsker, og som sammen føler en dragning mot å sprenge grenser. Fortellingen holdes i et røft og knapt språk som gir plass til mye kynisme.
Dette er en tradisjonell ungdomsroman i den forstand at det handler om identitet, grense-utprøving, løsrivelse. Den er også tidstypisk i og med at den ikke ender godt - men kanskje lar én tilbake med økt innsikt og nye muligheter. Boken utmerker seg likevel gjennom grundig psykologi, god komposisjon og dirrende nerve i fortellingen.
