Av Caroline Marie Svendsen
– Jeg var i en litt vanskelig livssituasjon da jeg begynte å skrive boken. På den tiden var jeg ikke sikker på hva slags løsninger som fantes for livet mitt. Arbeidet med boken var noe som ga mening, kommenterer Ingrid der vi sitter på Folkemuseet på Bygdøy og snakker om boken hun har skrevet.
Stedet er ikke tilfeldig valgt, for folkemuseet er et av yndlingsstedene hennes.
– Her er jeg vært mye og tenkt mens jeg skrev, og jeg gjorde også noe av redigeringen her, sier hun.
Resultatet er barne- og ungdomsboken Alva og Ormekongen, som kom ut i vår.
– Arbeidet med boken var noe som ga mening, og det jeg orket å gjøre på den tiden. De litterære personene i manuset holdt meg på en måte med selskap da. Hovedpersonen Alva i boken min jobber seg gjennom vanskeligheter, og dette er litt en parallell til mitt eget liv mens jeg skrev boken. Jeg måtte møte min egen frykt for å komme videre i livet mitt, og det har jeg også latt hovedpersonen i boken gjøre, sier hun.
Kuttet ut tv mens hun jobbet med boken
Alva og Ormekongen handler om foreldreløse Alva som blir overlatt til de onde fosterforeldrene Bidella og Bus, men Alva har alltid et håp om å finne sine ordentlige foreldre.
Når tilværelsen hos Bidella og Bus tilspisser seg, får Alva uventet hjelp av noen vesener fra en annen verden.
Ingrid understreker at skriveprosessen har gitt en ny selvtillit og fornyet styrke til å møte verden.
– Skriveprosessen lærte meg at motbakkene i livet faktisk hjalp meg å skape noe av verdi, sier Ingrid. Hun oppdaget samtidig at for å kunne være virkelig kreativ og få skrivingen ordentlig i gang, var det nødvendig å kjede seg.
– Kjedsomhet er gull verdt, hvis man skal skrive noe, opplyser Ingrid.
I de mest intense skriveperiodene kuttet hun også ut tv og mesteparten av det sosiale livet sitt.
– Uttrykksbehovet mitt skapte mye av den drivkraften som fikk meg til å sette meg ned å skrive videre. Sånn tror jeg det er for mange som skriver.
Hun understreker samtidig at hun egentlig hadde et sterkt kommunikasjonsbehov i denne perioden, så den selvpålagte isolasjonen var ikke alltid enkel.
– Veldig mye av tiden gikk faktisk med til å overvinne min indre motstand. Motstanden kom både av at jeg var engstelig for ikke å få til det jeg ønsket med boken og at jeg var redd for å ødelegge det jeg allerede hadde skrevet.
Men det skjedde som kjent ikke og nå er boken ferdig. At det endte opp med å bli en barne- og ungdomsroman er ikke tilfeldig, ifølge den nybakte forfatteren.
– Jeg husker så godt meg selv som barn, og jeg skriver nok for barnet i meg, forteller Ingrid.
- Les også:
Liker selv fantasy
Heller ikke sjangeren var vanskelig å velge.
– Jeg har lest mye fantasy, både som barn og som voksen. Jeg synes fantasysjangeren beskriver det magiske ved livet, selv om magien er på et mer bokstavelig plan i litteraturen enn i den virkelige verden. Selv har jeg aldri vært glad i alt for realistiske bøker.
Hun er selv spesielt glad i bøkene om Harry Potter.
– Akkurat Harry Potter-bøkene sluttet jeg å lese mens jeg skrev Alva og Ormekongen slik at jeg ikke skulle bli for påvirket av den historien. I barndommen likte hun Astrid Lindgrens Mio, min Mio og Brødrene Løvehjerte.
– Og jeg slukte Ringenes Herre og Hobbiten lenge før de ble populære, innrømmer hun.
Som liten var Ingrid også glad i å dikte opp historier.
– Da jeg var liten diktet en venninne og jeg opp fantasihistorier. Senere dukket minner fra disse fortellingene opp og det slo meg at de kanskje kunne bli utgangspunktet for en bok. Også bestemorens historier preget barndommen.
– Farmor fortalte historier til meg som liten som hun bare fant på i farten. Jeg skulle ønske at jeg hadde skrevet dem ned for de var fantastiske, sier hun.
Ingrid har forøvrig dedisert Alva og Ormekongen både til mormoren og farmoren.
– Jeg tror farmor er veldig stolt, smiler Ingrid.
Tok tid
Likevel tok det tid før Ingrid bestemte seg for å prøve å skrive noen av historiene hun hadde i hodet.
Det begynte med at hun prøvde seg på å skrive noveller, som alle ble refusert av forlagene hun sendte dem til.
– Jeg greide ikke å knekke koden ved å skrive en bok, forteller hun.
Det skulle bli mastergraden som hun tok i filosofi i 2006 som beviste at hun hadde det i seg å faktisk skrive en lang sammenhengende tekst.
Etter mastergraden gikk hun dessuten i gang med en bibliotekar-utdannelse og også det skulle bli en nyttig erfaring.
– Jeg skrev mye av boka mens jeg tok studiet, avslører hun og medgir at det var mye vanskeligere å få boken ferdig enn det hun først trodde.
– Jeg trodde det skulle være veldig lett og gå veldig fort, men det viste seg å ikke stemme. I virkeligheten var det veldig mye frem og tilbake, og den tok jo fem-seks år å skrive.
Hun syns fantasy har vært en interessant sjanger å prøve seg på som forfatter.
– Jeg føler at veldig mange av de temaene som engasjerer meg kan brukes i denne sjangeren. Og barn er jo opptatt av verdier, og hva som er rett og galt. De vil jo gjerne forstå livet, men jeg prøver ikke å tre noe over hodet på dem, forklarer hun.
Skriveprosessen gjorde Ingrid bedre kjent med seg selv på godt og vondt.
– Jeg hadde bruk for hele meg, også mine svakheter for de er like viktige som styrkene. Jeg kjente på hele spekteret av det å være menneske, forteller hun.
Har mer på hjertet
Og opplevelsen har gitt mersmak:
– Behovet for å skrive er der. Spørsmålet er heller om jeg greier å kombinere skrivingen med å forsørge meg selv, for det må jeg jo. Jeg har ikke sagt alt jeg har på hjertet, sier Ingrid.
Men nå vet hun også hvor lang tid det tar og hva hun må forsake for å få det til.
– Å skrive er et prosjekt som krever veldig mye arbeid og nå er jeg klar over at jeg vil trenge store flater av tid til å kunne få det til.
Selv ser hun mye lysere på tilværelsen nå.
– Jeg har det bra nå og vet at livet går opp og ned. Alle lærer vi mye av våre oppturer og nedturer. Boken handler mye om det, avslutter Kåss.