Det har vært en vanlig antagelse at arrestasjonen og deportasjonen av norske jøder i oktober og november kom som det berømmelige lynet fra klar himmel, at dette var noe ingen visste om eller var forberedt på. Dermed var det heller ikke mye sivilsamfunnet, motstandsbevegelsen eller andre kunne gjøre for å varsle, advare og hjelpe jødene til flukt i tide. Ikke mer enn alt det hederlige som ble gjort.
Det er disse forestillingene Marte Michelet går løs på og undergraver nokså effektivt i sin andre bok om jødeforfølgelsen i Norge, «Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet». Når boka er lest, er det vanskelig å konkludere med annet enn at forfatteren har røsket hardt i deler av det norske selvbildet.
Gunnar Sønsteby visste
Allerede i forordet møter leseren den tydeligste og mest avgjørende kilden til at denne boka ble skrevet. I forbindelse med avslutningen av Michelets første bok, «Den største forbrytelsen», fikk hun overrakt et gammelt brev skrevet i 1978, av historikeren Ragnar Ulstein. Mottakeren var motstandsmannen Arvid Brodersen. Der sto det at Gunnar Sønsteby, den store helten, hadde sagt i et intervju at han fikk beskjed om jødeaksjonen ca. tre måneder før den fant sted. Det stred i så fall med den grunnleggende forestillingen vi har nevnt ovenfor.
Marte Michelet valgte å undersøke saken. Resultatet er denne boka.
Plassen her tillater ikke en fullstendig presentasjon av bokas funn. Kjernespørsmålet er imidlertid hvorfor ble en så stor del av de norske jødene tatt og tilintetgjort, hvorfor ble så lite gjort for å hjelpe dem? Var det sant at ingen visste, at det var årsaken?
Tragisk og interessant
Marte Michelet fant intervjuet med Sønsteby i Hjemmefrontmuseets arkiv. Det har en sentral plass i boka og viser en Gunnar Sønsteby som holder fast ved at han visste, og at han ikke var i tvil, han lar seg ikke avlede. Derfra går Michelet opp forhistorien på nytt, undersøker, presenterer og beskriver de viktigste aktørene, tar den norske holocausthistorien forfra – og i detalj. Det er interessant og til dels spennende lesning. For ikke å si tragisk i lange partier.
Boka viser et samfunn og en motstandsbevegelse der tradisjonelle fordommer mot jøder og generell antisemittisme var utbredt. Et samfunn, regjeringen i London inkludert, som definerte jødene ut av «det norske» og slik ikke trengte å engasjere seg i deres skjebne. Pengeutpressing og svik er en del av et bilde der det også finnes sanne helter og dypt anstendige mennesker.
Michelet er grundig og engasjert, hun skriver med noe jeg vil kalle et kontrollert sinne, om behovet for å justere et nasjonalt selvbilde: «(…) skyggesidene har blitt systematisk sminket bort av en patriotisk historieskriving på jakt etter en redningsinnsats for jødene som nasjonen kunne være stolt av.»
Passer for deg som:
- er interessert i krigshistorien og menneskene
