Skuffende Bauer-biografi

Forfatteren Ola Bauer døde i 1999, 56 år gammel. Espen Haavardsholms biografi om den språksterke Bauer, ”Et rom i flammer” er ikke helt vellykket.

Ola Bauer
Foto: Tom Marthinsen

Kilde: Kulturnytt, NRK P2 3. november 2010

Det var på tide nå at Ola Bauer fikk sin biografi, men synd at Espen Haavardsholms ”Et rom i flammer” er såpass mye av en skuffelse.

Innsikt

Før jeg går løs på de viktigste innvendingene; la meg også slå fast at det er mange fine og interessante passasjer i denne boken. Passasjer, der Haavardsholm skriver innsiktsfullt og godt om så vel det livet som ble Ola Bauers og den litteraturen som kom ut av det. Helhetsinntrykket dras allikevel ned av uinspirerte partier og problematiske løsninger i det biografiske arbeidet.

Språk

Omslag Et rom i flammer
Foto: Tom Marthinsen

Språket, særlig i de innledende kapitlene som dekker barndom og ungdomstid, er i perioder nesten pinlig slapt og minner mer om fortellerstilen i en 50-tallets filmavis eller ukebladartikkel enn om tekst knyttet til en av de språklig dristigste og mest hardtkjørende prosaforfattere vi har sett her i landet. Resultatet blir et inntrykk av manglende engasjement og vilje til fremdrift. Det gjelder ikke hele veien – i blant er det helt fint – men det er nok til at det negative inntrykket og irritasjonen blir sittende igjen. Lenger ut i boken tar dette seg opp, nok til at vektstangen vipper den andre veien.

Det egne livet

Ola Bauer ble født i 1943 og debutterte med romanen ”Grafitti” i 1976. Mest kjent er han nok for romanserien om Jo Vendt og de fire bøkene om Tommy som avslutter forfatterskapet. Det er ingen tvil om at Ola Bauer i høy grad ”skrev sitt eget liv” i den forstand at han brukte sine egne opplevelser, enten de ble oppsøkt eller ble kastet på ham av livet selv: Det gjelder en kronglete og vanskelig barndom og ungdomstid, hans erfaringer som reisende reportasjejournalist og menneske i tiden.

Omvendt kildebruk

Det selvbiografiske i Bauers forfatterskap får da også Haavardsholm tydelig frem i biografien, selv om det går an å lure på ettertrykkeligheten. Atskillig mer problematisk blir det når Haavardsholm så å si går den andre veien og bruker romantekst som kildemateriale til Bauers liv. Det oppstår altså en diskusjon som ikke dreier seg om hvordan livet har påvirket teksten, men om teksten kan brukes som sannhetsvitne for hva forfatteren faktisk opplevde og gjorde.

Diktningen svekket

Gjort en gang eller to, med tydelig begrunnelse, kan denne fremgangsmåten sikkert være både snedig og nyttig. Her brukes den imidlertid systematisk, som metode i omtalen av de fleste bøkene. Det er ikke bare underlig, det kan oppleve som en nedvurdering av det diktede, det skapte, i Bauers forfatterskap. Dette har sikkert ikke vært hensikten, men spørsmålet står der; hva blir igjen av Bauers forfatterskap etter dette? Språket?

Mottagelse og vurdering

Spørsmålet ovenfor svekkes ikke av Espen Haavardsholms gjennomgang av de ulike bøkene og mottagelsen av dem. Han gir leseren mange sitater fra ulike anmeldelser, mens hans egen litterære vurdering av bøkene er temmelig ullen og knapp.

Venn og biograf

Espen Haavardsholm kjente sitt objekt godt, de var venner. Det er lett å se at dette kan ha fordeler under arbeidet. Allikevel; da den danske illustratøren og tegneren Peder Bundgaard skrev sin bok om den nære vennen og samarbeidspartneren Dan Turéll, forfatter, poet og multi-artist, gjorde han det helt klart at dette var hans bok om den Dan han kjente og var glad i. Den litterære, historiske biografien fikk litteratene ta seg av. Kanskje var det en klok distinksjon.


Siste om bøker fra TV og radio

Kulturhusets programleder Siss Vik intervjuer forfatter Gunnar Staalesen, som kommer ut med sin 19. krimroman om etterforskeren Varg Veum. (Sendt 3. august 2016)