I sin torsdagssending denne uken diskuterte Bok i P2 det som ser ut til å ha blitt en skjønnlitterær trend: romanprosjekter som eser ut, fra ett til to, tre og fire bindsverk.
Men hvorfor velger stadig flere forfattere å skrive flerbindsromaner? Kan fenomenet ha noe med krim- og underholdningssjangerens salgssuksess å gjøre? Blir det bedre litteratur av at forfattere velger å skrive flere bøker i stedet for én?
NRKs bokanmelder Anne Cathrine Straume diskuterte disse og andre spørsmål på live-chat under og etter sendingen. Hele nettpraten kan du se her:
Kaster seg på trenden
De siste årene har en rekke norske forfattere begitt seg ut på flerbindsprosjekter. Tidligere i år kom Toril Brekke med siste bind i sin store beretning om den norske utvandringen til USA på 1800-tallet, «Det lovede landet».
Anne B. Ragdes bokserie «Berlinerpoplene» ble også en stor tv-suksess.
Foto: Ekroll, Anne Liv / Anne Liv Ekroll, NRKUnder årets Kapittelfestival i Stavanger, kom det også frem at Carl Frode Tillers roman «Innsirkling» kommer til å få ikke bare én oppfølger, men to.
- Les også:
Forfatter Anne B. Ragde opplevde stor kommersiell suksess med sin kritikerroste roman fra 2004, «Berlinerpoplene», og oppfølgerne «Eremittkrepsene» og «Ligge i grønne enger». Salget av trilogien om familien Neshov passerte en million, og bøkene ble TV-serien Berlinerpoplene, en av NRKs mest sette dramaserier etter årtusenskiftet.
Gammel tradisjon
Serietrenden i skjønnlitteraturen er riktig nok ikke et moderne fenomen. Den franske forfatteren Marcel Prousts mest kjente verk, «På sporet av den tapte tid», kom for eksempel ut i form av syv bøker mellom 1913 og 1927.
