NRK Meny
Normal

En urolig mann

Den portugisiske klassikeren «Uroens bok» ble utgitt først nesten femti år etter forfatter Fernando Pessoas død. I dag regnes den som en av modernismens største verker.

Fernando Pessoa

Pessoa er uten tvil en av Portugals mest elskede diktere. I museet Casa Fernando Pessoa finner man mange forskjellige Pessoa-dukker, som for eksempel denne med Supermann-drakt.

Foto: Ana Leticia Sigvartsen / NRK

Da den portugisiske forfatteren Fernando Pessoa døde av skrumplever i 1935, bare 47 år gammel, etterlot han seg en amerikakoffert med nesten tretti tusen upubliserte tekster skrevet på små lapper, servietter og løse ark.

Blant papirene var fragmentene som i dag utgjør verket han selv valgte å kalle «Livro do Desassossego», eller Uroens bok, som den heter på norsk.

– En bok man hadde ventet på

Det var likevel ikke før på 80-tallet at Pessoas modernistiske storverk ble gitt ut som én bok. I Norge kom Uroens bok ut i 1997, oversatt fra portugisisk av Christian Rugstad.

Tomas Espedal

Forfatter Tomas Espedal har lest «Uroens bok» regelmessig de siste tolv årene.

Foto: Birger Kolsrud Jåsund / NRK

– Det er en del bøker som har enorm betydning for det norske språket når de blir oversatt. Den Pessoa-boken var en bok man hadde ventet på og når den endelig kom, var det en stor begivenhet, sier forfatter Tomas Espedal når Bok i P2 møter han i Bergen.

– For meg er det en veldig viktig bok på mange måter fordi den ikke er skrevet som en bok, den er skrevet som tekstbiter, lapper, og til hvem? Det må ha krevd mot og tålmodighet å skrive til seg selv, nærmest i hemmelighet over så lang tid for å findyrke prosa og språk, forklarer Espedal.

Mannen med tusen identiteter

Ordet «pessoa» betyr «person» på portugisisk, og et mer passende etternavn kunne Fernando Pessoa ikke hatt. Forfatteren var egentlig mange personer. Han skapte en rekke heteronymer, det vil si ulike forfatterpersonligheter med hver sine tanker, sin bakgrunn og skrivestil.

Casa Fernando Pessoa, Lisboa

I dette huset i Rua Coelho da Rocha bodde Fernando Pessoa fra 1920 til han døde i 1935. Stedet har nå blitt museet Casa Fernando Pessoa.

Foto: Ana Leticia Sigvartsen / NRK

De mest kjente av Pessoas heteronymer er Álvaro de Campos, Ricardo Reis og Alberto Caeiro, men det er halvheteronymet Bernardo Soares Uroens bok er tillagt, mannen Pessoa selv har beskrevet som «en svakt forkrøplet utgave av min egen personlighet».

Soares jobber som regnskapsassistent i Lisboas forretningsstrøk Baixa. Om kvelden sitter han og skriver det han kaller en «selvbiografi uten hendelser, en historie uten liv».

Jeronimo Pizarro

Professor og Pessoa-forsker ved Universitetet i Lisboa Jerónimo Pizarro.

Foto: Ana Leticia Sigvartsen / NRK

Professor og forsker Jerónimo Pizzaro ved Universitet i Lisboa, forklarer hvorfor Soares ikke var som alle de andre heteronymene.

– Bernardo Soares er mer lik Pessoa som person og som forfatter enn de andre heteronymene. De er til en viss grad like når det gjelder stilen, selve skriften, men man ser også biografiske likheter. Bernardo Soares er sterkt knyttet til Lisboas Baixa, for eksempel, hvor Pessoa også jobbet nesten hele livet, sier Pizarro.

Lisboas bybok

Pessoa ble født i Lisboa i 1888. Fem år gammel mistet han sin far og flyttet etter hvert til Durban i Sør-Afrika med moren og hennes nye mann. Sytten år gammel flytter han tilbake til sin hjemby og forlater aldri igjen sitt land. Lisboa blir hans evige hjem, og det er der hans nærvær fortsatt er mest håndgripelig.

Fernando Pessoa

Museet Casa Fernando Pessoa inneholder mange av Pessoas private eiendeler, som for eksempel dikterens briller og skrivemaskin.

Foto: Ana Leticia Sigvartsen / NRK

– Pessoa er knyttet til Lisboa på samme måte som Joyce er knyttet til Dublin og Kafka til Praha, sier Pizarro. Uroens bok er skrevet av en person som i stor grad internaliserte byen, særlig Baixa, den gamle delen, og som etterlot seg et av historiens dypeste og mest subtile portretter av en by.

Uro og oppsplittelse

Soares' dagbok har vært med på å løfte Pessoa frem som en av modernismens mest markante stemmer. Selv om det er 75 år siden han døde, virker det som om Fernando Pessoa snakker vårt språk, som om han kjenner oss godt og er vår samtidig. Hans blanding av filosofi og litteratur setter ord på en uro og oppsplittelse som fortsatt får mange av oss til å nikke gjenkjennende når vi leser Uroens bok i dag.

– Dette er ikke en bok som du leser fra begynnelse til slutt. Det krever konsentrasjon, kanskje det er derfor det er friskt. Jeg kan slå opp hvor som helst og sitere Pessoa fordi det han skriver er så sterkt og det er så sant, sier Tomas Espedal og forteller at han har lest boken regelmessig de siste tolv årene.

Espedal mener det nettopp er gjenkjennelse som gjør at leserne fortsatt blir fascinert av Soares' tanker og drømmer.

– Soares som figur kjenner vi nok absolutt alle sammen igjen. Selv om han er en trist figur på mange måter, er han også skarp. Det er ikke så mye som skjer i boka, men når det kommer den type språk ut av ingenting, stillstand, så er det akkurat beviset på litteraturens kraft.