Mattis Grini er rundt 40 år gammel, bor på Grini – ikke noe bruk å snakke om, forstår vi – med gården Røed som nærmeste nabo. Noen kilometer bortover veien ligger Elvestad, en halvstor bygdeby med det ene vannhullet, O´Lucky. Mens fortellingen vokser frem, kommer også et uunngåelig og forvokst kundefattig kjøpesenter, et bygg som i høyden fungerer som daghjem for eldre og forhutlede sjeler.
Vi er med andre ord i Halberg-land, der sommer er sommer, vinter er vinter og tiden går sakte, nærmest av gammel vane. Et tempo som endres radikalt når Halberg og Mattis Grini slipper til.
Som i livet
Akkurat som i livet selv, hvis en betrakter det på litt avstand, finnes det i Halbergs tekst en rekke livsløp og handlingstråder som til dels løper parallelt, dels berører, dels krysser hverandre, men som bare kommer til syne og blir påviselig relevante hver gang krysningene skjer, kontakt oppstår. Med andre ord, når mennesker og hendelser møtes.
- Anmeldelse:
- Les også:
Dialoger
I manøvreringen mellom fortellervevens synlige og usynlige tråder ligger mye av Jonny Halbergs store styrke. Der, og i et språk og i dialoger som i sin alminnelige ned-på-bakken-konkrete selvfølgelighet gir rom for hva som helst av tankegods, følelser, fremdrift, men også erotikk, naturopplevelse, kjærlighet og altså; vold og tragedie. Også i denne boken spiller den norske veteransoldaten fra ulike FN og NATO-oppdrag en rolle, uten at forfatteren fristes til å skåre poeng, markere standpunkter. Det ligger i teksten alt sammen.
Tilstede ved fravær
Mattis er altså bokens førsteforteller (han får faktisk hjelp der det trengs!). Han er også den som kommer nærmest å være hovedperson. Når jeg sier det slik, skyldes det eksistensen av en figur til, en vi aldri møter – annet enn i noen minnebrokker fra Mattis' barndom: Håkon Sundin.Han var en gang bestevennen som lekte krig i stort alvor og lot Mattis merke den kalde forakten da han ikke gadd mer.
Her, i nåtidsfortellingen, dukker han stadig opp, men bare gjennom sitt fravær og sine mulige, truende handlinger. Den første hendelsen i denne tragedien er nettopp Håkon Sundins forsvinning: Den skjer etter at han tente på en villa der han bodde sammen med Fay Erle Roos; en ung kvinne, lovende forfatter med utydelig fortid og en nær venninne: Lisa.
Språk
I manøvreringen mellom fortellervevens synlige og usynlige tråder ligger mye av Jonny Halbergs store styrke. Der, og i et språk og i dialoger som i sin alminnelige ned-på-bakken-konkrete selvfølgelighet gir rom for hva som helst av tankegods, følelser, fremdrift, men også erotikk, naturopplevelse, kjærlighet og altså; vold og tragedie.
Også i denne boken spiller den norske veteransoldaten fra ulike FN og NATO-oppdrag en rolle, uten at forfatteren fristes til å skåre poeng, markere standpunkter. Det ligger i teksten alt sammen.
Gjenkjennelse
Omkring konflikter, gammelt og nytt nag i lokalsamfunnet Elvestad klarer Halberg også å skape et portrett av stedet mellom by og land, dragningene til storbyen og trangen til å reise hjem. Dette er ikke nye ting i forfatterskapet, det kjennes like fullt vitalt og viktig i den dramatiske sammenhengen.
Strålende utført
De ulike handlingsbrokkene i «En norsk tragedie» er hver for seg intense fortellinger som bygges opp mot og på hverandre og driver leseren foran seg mot den helheten og spenningsutløsningen som venter ved slutten av romanen. Underveis merkes trusselen fra noe uunngåelig, noe vi aner, men ikke kjenner før tiden er inne.
Trenger jeg si at dette er strålende utført litteratur?
