Anmeldelse

En annerledes kvinnehistorie

Idéen om å fortelle sine formødres historie, er god, men potensialet er ikke utnyttet godt nok.

Signe Augusta Iversen Torp

Spørsmålene "Hvem er du? Hvor kommer du fra? Hvem var her før deg? og Hvordan levde de?" som er stilt på baksiden av «Babusjka-boka» burde vært inkorporert i selve boken.

Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Det er mye fint med «Babusjka-boka. Mammas mors mødre og meg». Signe Augusta Iversen Torp går åtte slektsledd bakover i tid, og gir en miniatyr-biografi over hver av sine formødre. Den knappe fortellingen, som stort sett sier noe om hvem kvinnene ble gift med, hvor mange barn de fikk og hvor mange av barna som døde før sin mor, suppleres med utdrag fra Grunnloven som ikke akkurat åpner for likestilling mellom kjønnene. Det er provoserende lesning. Men ikke bare. En paragraf av 1920 sier for eksempel at Kvinner ansatt av staten eller regjeringen skal ha samme lønn som menn. Ikke visste jeg at den loven kom så tidlig. Så har den da heller ikke gjort seg gjeldende i arbeidslivet forøvrig.

Nærmere 300 års kvinnehistorie

Lovene gjengis på bokens venstre oppslag, med et helfigur-portrett av hver formor på høyre. Hver kvinne har et smykke rundt halsen, som den yngste av dem bærer på siste side. Smykket er gjennomhullet, slik at vi hele tiden ser medaljongen gjennom århundrene. Et godt grep som forsterker båndet mellom generasjonene.

At den yngste i flokken bærer navnet Signe Augusta Iversen Torp, tar jeg som tegn på at forfatteren skriver om sine egne formødre. Fotografiene sist i boken vitner også om det.

Dette er en god idé for en faktabok. Å skape fengende litteratur av materialet dermot, uten å fiksjonalisere, er ikke like lett. For meg faller boken mellom flere stoler.

Utydelig prosjekt

For det første: Hvem henvender boken seg til? Formatet er A3, så den ser umiddelbart ut som en bildebok for de minste. Men verken ordene eller bildene passer for barn. Teksten er nøktern og full av vanskelige ord som gjeld, utroskap, høyesterettsadvokater, Statens lånekasse og pensjon. Ingen av dem forklares. De stramme kvinneportrettene blir for distanserte. De inviterer meg ikke til å bli bedre kjent med mennesket.
Dernest: Lovtekstene korresponderer ikke med livene til formødrene. En øvet leser kan trekke paralleller mellom individ og samfunn, en uøvet derimot?

Altså er boken ment for voksnere lesere. Visst kan voksne lese bildebøker! Men vil en ungdom la seg friste av denne?

Undertittelen «Mammas mors mødre og meg» er uryddig. Har mamma flere mødre? Viljen til bokstavrim går på bekostning av presisjon. Jeg savner nettopp presisjon og fokus. Hvem er boken for og hva vil den fortelle?

Mange premisser

Som et familiealbum med kjappe tidsbilder fungerer boken godt. Utsnittene gir en pekepinn om at kvinners frihet er forbundet med økonomi og utdanning. De dokumenterer at friheten er mulig, når lovene omsider legger til rette for det.

For voksne lesere kan boken både gi gjenkjennelse og aha-opplevelser. Og vi kan lese inn talentet for tegning som Signe Torp selv har arvet.

Med sin blyant har hun synliggjort åtte kvinner som har trådt før henne her på jorden.

Portrettene, fra de litt stive tegningene av 1800-tallskvinner på et kjøkken eller i en salong, til friere skikkelser i en vårlig Paris-gate eller den norske fjellheimen, underbygger bevegelsen mot selvrealisering og likestilling.

Ja, dette er sakprosa, likevel savner jeg mer nerve. «Babusjka-boka» hadde stått seg på en tøffere redaksjonell sparringspartner.

Passer for deg som

  • har fantasi nok til å dikte videre på historiske fakta
  • leser bilder like gjerne som tekst