Lettbent, men lett glemt

Anna Gavaldas nye roman "Ein vakker dag" er lettlest lektyre, men kan på ingen måte måle seg med forfatterens beste.

Anna Gavalda signerer bøker

Anna Gavalda signerer sin siste roman på bokmessen i Paris i mars.

Foto: Anne Cathrine Straume


Det skal noe til å følge opp en suksess av "Saman er ein mindre aleine"- kaliber. Det gikk ikke med den forrige romanen, "Lykka er ein sjeldan fugl", og heller ikke denne gangen er Gavalda på sitt beste. Men kvikk er hun, frekk i observasjonene og slepen i karakteristikker av parisisk overklasse og landlig jovialitet. Det kan være underholdende nok de par timene det tar å lese de 160 luftige sidene. Enkelte bilder sitter, men selve historien er fort glemt.

Forutsigbart og velmenende

Anna Gavalda: "Ein vakker dag"

Anna Gavalda: 'Ein vakker dag', Samlaget 2010. Oversatt av Tove Bakke

Problemet, tror jeg, er at alt blir så usigelig forutsigbart. Har du lest Gavalda før, vet du hva du får. I en snerten, svært verbal jeg-fortelling serveres følgende:

Ung kvinne med rølpete livsførsel skal i kjedelig familiebryllup med sine kjære søsken. Ung kvinne kritiserer sin fisefine svigerinne, som både er gjerrig, smålig og renslig inntil det hysteriske. Ung kvinne stikker av fra hele bryllupet til et landsens slott med sine søsken - og der drømmer de seg tilbake til barndommens sorgløse dager med lek og latter. Ung kvinne observerer gleden og jordnærheten på bygda, men blir også utsatt for stereotype bygdetullinger. Ung kvinne finner ikke - heldigvis - lykken og mannen i sitt liv, men blir den ømhjertede eier av skabbete hund.

Morsom, men overtydelig

Rent kompositorisk kan det virke som om Gavalda egentlig ville skrive en lengre roman. Hele den første halvdelen av boken består av bilturen på vei til bryllupet, med tilbakeblikk på søsknenes forteffeligheter og perfid krangel med svigerinnen. Akkurat den er morsom, på grensen til det parodiske som den er. Selve flukten fra den oppstyltede familiesammenstimlingen blir litt tilfeldig, men gjestfriheten i det utenfor-parisiske Frankrike blir tydelig nok understreket.

Djerve dialoger

Anna Gavalda skriver godt. Ikke minst er hun en djevel med dialoger, og denne muntligheten blir i alle fall ikke mindre treffende i Tove Bakkes gode oversettelse. Men jeg spør meg om ikke Gavalda er hakket mer plump denne gangen. Typene er endimensjonale, utseende og kleskoder latterliggjøres på humoristisk vis, men det er billige poenger. Etter å ha klaget over sin svigerinnes far, som stadig kommer med kort-tenkte og høyre-ekstreme utsagn, tenker vår selvgode jeg-forteller på all den sjelelige bagasjen hun og søsknene har, i motsetning til den forstokkede gamlingen: "For i hovuda våre er det fullt opp. Fullt opp av ting som er lysår unna desse rasistiske oppstøytane. Der er det musikk, der er det bøker. Der er det vegar, hender, det er hi å gøyme seg i." (s. 32) Og så følger en oppramsing av gode minner, barnesanger, filmreferanser. Og det er jo vakkert... Men å, så enkelt.

Mange vil garantert kose seg over denne lille fortellingen. I Frankrike toppet boken bestselgerlistene nesten før den var ute i bokhandelen og den har solgt i over en halv million eksemplarer. Når jeg er skuffet, skyldes det at Gavalda er en forfatter man kan ha store forventninger til, og som kan bedre enn å være så lettvint som i denne romanen.