Den ene hovedpersonen i Egenmäktigt förfarande - en roman om Kärlek er en skarp og kontrollert dame. Dette forhindrer henne ikke å i bli dødsforelsket i en billedkunstner som hun har fått i oppdrag å holde et foredrag om.
Når de møtes første gangen slår de fast at de begge er sannhetssøkende. Det skal det snart vise seg at mens hun er sannhetssøkende i livet, i moralsk forstand, så er han mer sannhetssøkende i kunsten.
Dommedag
I livet er han litt mer omtrentlig. Hun holder daglig dommedag over seg selv og sine omgivelser, for å si det med Ibsen. Han er mer opptatt av den biten om at man ikke skal ta livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske.
Når hun også etter at hun oppdager disse forskjellene mellom de to allikevel fortsetter å ønske seg denne mannen i sitt liv over alt på jord, ja da er det duket for komedie, evenentuelt tragedie. Det er vel begge deler og litt til i Lena Anderssons svært overbevisende roman.
Symmetrisk romankropp
Synsvinkelen er hos henne, hos den filosfiutdannede Ester Nilsson, altså hos hun som elsker mer enn det skal vise seg at hun får tilbake. Fortellerstemmen derimot,, og det er det snedige her, vet mer og bedre, men også fortelleren har en egen evne til å se filosofisk på det som skjer. Det er nesten om om romanen kunne vært en slags lærebok i forelskelsens metafysikk, hadde det ikke vært for at de to hovedpersonene hele tiden forstyrret de interessante resonnementene med masse handling.
Det vi da får er en roman som både er tanke og kropp og i denne romankroppen fremstår alle delene som symmetrisk tilpasset hverandre. Får de hverandre til slutt? Hvor langt hun er villig til å fornedre seg selv for å få ham?
Omvendt Pornopung
Det er et klart pluss at Ester Nilsson er mer kapabel til å sette ord på tingene enn gjennomsnittet. Men hjelper det å snakke om det? Det er den som blir forlatt som har behov for å snakke om det forteller denne romanen. Det som forlater har det ikke i samme grad.
Egenmäktigt förfarande er skrevet ut fra et kvinneperspektiv, men det slår meg at en norsk mann en gang skrev en roman med motsatt fortegn. Den gang handlet det om at kvinner brukte sin seksuelle makt til å dominere mannen, og at menn måtte slå tilbake. Den romanen het «Pornopung» og var skrevet av Mads Larsen. Nå, ti år senere, kommer altså denne boken, der det motsatte er tilfelle. Det er hun som vil og vil, og han som holder igjen.
Av dette kan vi kanskje slutte at selv om dynamikken er akk så gjenkjennelig, så er dette ikke et emne som egner seg for kjønnsmessige generaliseringer.
