Den libanesiske ungdomsromanen «Du, jente!» viser en verden som er fremmed for norske ungdommer. Det gjør den ikke mindre lesverdig.
Smart jente
«Du, jente!» heter altså boken, og det er også det tenåringsjenta Faten blir kalt i familien som hun jobber hos. Som femtenåring sender foreldrene henne fra den lille libanesiske hjembyen til en velstående familie i Beirut. Der skal hun lage mat og vaske huset. Lønnen innkasserer faren hver måned.
Når vi møter Faten, har hun ikke vært hjemme på over to år. Hun savner småsøsknene og moren, hun savner bestevenninnen, og alle mest savner hun skolen. Faten er en smart jente, men har ingen mulighet til videre utdannelse siden hun ikke har eksamen fra videregående skole.
Begrenset frihet
Fatima Sharafeddine: Faten, Ungdomsroman, Mangschou forlag 2015, Oversatt av Vibeke Koehler
Familien hun jobber for har to døtre, den ene på Fatens egen alder. Hun er skolelei og hovmodig, behandler Faten som en umælende tjener, men kan også betro seg til henne i blant, nesten som til en venninne. Hennes utfordring er at foreldrene vil ha henne gift – og friere renner ned dørene, den ene mer håpløs enn den andre.
Fortellingen har noe alderdommelig over seg, selv om den er skrevet i 2010. Her er ingen mobiltelefoner – foreldrene hjemme i landsbyen har ikke engang fasttelefon og må gå til naboene for å ringe. Faten kan knapt gå ut på egenhånd, å ha kontakt med nabogutten, som hun etterhvert blir kjent med, er uhørt.
Romanen har handling fra Libanon under borgerkrigen, så da er vi i alle fall før 1990. Begrensningene kulturen legger på en ung jente er begredelige, og det er dessverre å frykte at de ikke er blitt synderlig mindre i mange arabiske land. Tvangen gjelder vel å merke ikke alle – Fatens venninne hjemme i landsbyen får gjøre ferdig videregående, hennes foreldre tenker mer langsiktig enn det Fatens konservative far gjør.
Egne valg
For lesere i Norge er det nesten umulig å forestille seg et liv med så lite frihet. Faten har store drømmer om utdannelse – noe en norsk ungdom av i dag vil ta som en selvfølge. Hun er prisgitt foreldre og arbeidsgiver, men har bein i nesa til å realisere sine egne drømmer.
Når jeg bruker begrepet «alderdommelig» om denne romanen har det også sammenheng med måten historien fortelles på. Den kan minne litt om norske ungpikebøker fra 1960- og 70-tallet, der vi nettopp møter en pliktoppfyllende ung jente som står på terskelen til voksenlivet og må ta sine egne modige valg, gjerne på tvers av hva som forventes av henne.
Historien er en tredjepersons-fortelling, som av og til bærer preg av distanse. Ikke i forhold til Faten, som vi kommer tett inn på, men i forhold til fortellingens bipersoner, der mange omstendigheter skal forklares med ganske få ord.
Gjerne mer fra Midtøsten
«Du, jente!» er skrevet av Fatima Sharafeddine. Hun er selv født i Libanon i 1966, men har bodd lenge i USA og Belgia. Bøkene hennes er oversatt til mange europeiske språk. Det hadde vært interessant å få flere av dem på norsk.
Romanen er forøvrig den første boken i forlaget Mangschous nye serie for ungdom med tittelen «Nærvær - nærmere verden».
Dette er en serie bøker som skal bringe verden nærmere norsk undgom, et prisverdig prosjekt i en tid da norske gutter og jenter bombarderes av temmelig like fantasyromaner og ditto dystopier fra USA og Storbritannia. En roman fra Midtøsten kan gi et utfyllende bilde av et område mange bare har sett på TV - i reportasjer om konflikt og terror. Denne hverdagshistorien fra Libanon bringer virkelig verden nærmere.
«Du, jente!» er oversatt fra arabisk av Vibeke Koehler. Neste bok i serien kommer i 2016.
