Et finkornet dronningportrett

• Se også: Ble kalt «tilfellet Sonja Haraldsen»

Ingen har beskrevet dilemmaene ved å være oppdragskunstner mer originalt enn Dag Solstad, da han fortalte at han så på seg selv som hoffmaler når han skrev sin romanbiografi om Aker-konsernet.

Han var inspirert av den spanske kunstneren Velasquez, som han mente portretterte datidens spanske kongehus slik de så seg selv. Han ville som biograf verken være kritisk eller ukritisk, men akritisk - altså stille seg utenfor begrepene kritisk/ukritisk.

Akritisk

Kanskje er det akritisk han er, Ingar Sletten Kolloen. Dette er veldig hans fortelling, men samtidig føles det som om Dronning Sonja sitter ved siden av ham og nikker godkjennende til det han skriver, og skyter inn en setning her og der.

Boken er lekkert innbundet med gullskrift som er en dronning verdig. Portrettet for forsiden viser Dronningen slik hun er nå. Men snur man boken ser man rett på en ung Sonja Haraldsen med gnistrende, grønne øyne.

Ventet i åtte år

Det er ikke overraskende de åtte årene fra Kronprins Harald møtte Sonja til de endelig fikk hverandre som det er mest fres i - i Kolloens biografi. Med virtuositet og eleganse drar han oss gjennom et Oslo på sekstitallet, der Harald og Sonja treffes i hemmelighet – til Kong Olavs bekymring og Dagny Haraldsens velsignelse.

Det unge paret har ukebladet Nå i hælene, og snart ble det umulig for Sonja å få jobbe i fred i farens konfeksjonsforretning.

Vi skjønner godt at de to ble forelsket i hverandre, vi skjønner at de er forskjellige, og det er vanskelig å bli noe annet enn glad i Sonja Haraldsen.

Kritthvit i ansiktet

Det er ikke slik at Kolloen underkommuniserer det som er vondt og vanskelig. Både de to vonde spontanabortene og søsterens selvmord er beskrevet med de ordene som er nødvendige.

Samtidig blir det også når vi beveger oss utover i denne biografien klart at det finnes en grense for hvor nært vi skal komme Dronning Sonja. Hvis det er slik at et menneskeliv er på sitt sanneste når sminken flyter utover ansiktet og tilværelsen er i full oppløsning – da er ikke denne boken helt sann – for så tett på Dronningen kommer vi ikke.

Men kanskje er det heller sånn at det sanneste bildet av Dronningen er når hun lar seg male kritthvit i ansiktet av Andy Warhol i New York. Dette viser i alle fall en Dronning med både handlekraft og mot. Hun lot seg ikke knekke i en mannsdominert verden, hvor, skal vi tro Kolloen, det fordumsfulle slottsdyret fantes på samme måte som bygdedyret fantes i Tor Jonssons verden.

Detaljrikdom

Kapittelet "Fra skipper til fjellgeit" er ikke det mest spennende i denne boken. Men i dette dronningslivet mindre actionfylte perioder er det bare å ta hatten av for Ingar Sletten Kolloens fantastiske sans for detaljer.

Denne detaljsansen viser seg i den lille smykkenålen prinsesse Astrid, fru Ferner gir til Sonja på hennes første lunsj på slottet. Den er formet som en liten fugl, besatt med små diamanter og med rubiner til øyne.

Når de så ankommer Oslo domkirke torsdag den 29. august 1968, står Per Øyvind Heradsveit fra NRK på kirketrappen. Han skulle senere få kritikk for at han ikke klarte å skildre bruden og hennes kjole levende nok. Djevelen sitter i detaljene, er det noe som heter. Kolloen har orden på disse detaljene. I detaljene trer Oslo frem, og Norge.

«Dronningen» er en svært velskrevet fortelling fra synsvinkelen til en dame hadde helt andre planer enn å stå på barrikadene i 1968, men som kanskje gjorde det på sitt vis allikevel.