Den franske nobelprisvinneren Jean-Marie Gustave Le Clézios bok, «Diego og Frida» tar for seg kjærlighetsforholdet mellom to svært forskjellige mennesker, kunst og politikk i revolusjonenes tid, og beskriver mer smerte enn det er mulig å forestille seg.
Le Clézios bok om de to kunstnerne er først og fremst en dokumentarisk fremstilling, samtidig som den er sterkt preget av skjønnlitterære virkemidler. Beretningen er også sterkt preget av forfatterens nesegruse beundring og dype respekt for de to kunstnerne – til tider er dette trekket direkte plagsomt.
Revolusjon
Le Clézio starter i revolusjonens Mexico (1910) da folk som Pancho Villa og Emilio Zapata ledet opprøret mot Porfirio Diaz spesielt, presidenten gjenvalgt på tvilsomt grunnlag og det gamle samfunnet generelt, preget av spansk kolonialistisk samfunnsorden og levesett. Den unge Diego befant seg i Paris i 1910, men ønsket omveltningen velkommen. Enda mer etter hvert som den bidro til å åpne opp for nye holdninger til kunsten, der en både så inn i samtidens modernisme og bakover mot indiansk flokekunst. Det siste; en avgjørende årsak til at nettopp fresko-, veggmaleriet ble Diego Riveras viktigste løpebane.
Modig ungjente
Rivera var allerede en etablert kunstner da de to møttes første gang, ved at den femten år gamle Frida troppet opp på arbeidsplassen og ba om å få følge arbeidet hans. Frida var ikke bare fremmelig, men også en særegent vakker datter av en fallert småborgerlig familie som må klare seg som best den kan. Før de to møttes neste gang og forholdet dem i mellom var et faktum, hadde imidlertid Frida fått oppleve sin første voldsomme porsjon smerte gjennom en bussulykke som kvestet henne for livet og nær drepte henne. I stedet var det i rekonvalesensperioden hun begynte å male.
Tung start
To liv så fulle av drama, store begivenheter og betydelig kunst lar seg nesten ikke skusle bort i bokform. Le Clézio lykkes da også i det store og hele med å vise leseren hvordan disse to skjebnene ble vevet inn i hverandre i en gjensidig og uløselig kunstnerisk og menneskelig avhengighet. Han viser hvordan de blir store navn, først hjemme, etter hvert i USA og i Europa og hvordan det sterke politiske engasjementet, først i kommunistpartiet, både blir motor og hemsko på samme tid i utviklingen av de to karrierene.
Sterkest om Rivera
Om det skyldes at Diego var mann og dermed er lettere å forstå – latinske menn i mellom – er ikke godt å si, men Le Clézio er best i omgangen med Riveras liv og karriere. Frida Kahlos uendelige byrde av smerte får en sakligere, mer distansert behandling – som samtidig åpner for enda sterkere inntrykk i det vi kommer ut i tretti- og førtitallet og tumultene eskalerer, i så vel forholdet som i livet.
Store ord
Le Clézios entusiasme er ikke til å ta feil av; han køler på med sterke virkemidler og kan ikke sterkt nok få sagt hvor viktige hans to hovedpersoner var. Denne hangen til store ord – muligvis latinsk, den også – blir imidlertid ofte et hinder for leseren. I iveren dyrkes de besynderligste språklige planter som for eksempel ”(...) Angelina Beloff, en ung russisk kvinne av en helt ren type, med langt lyst hår og veldig blå øyne (...)”
Urent språklig farvann
Le Clézio har, i likhet med tidens sportsjournalistikk, kullsviertro på historisk presens som språklig verktøy. Det fungerer stort sett greit, men i blant overgår absurditeten til og med det som presenteres om fotballkamper og lignende. Å spå om ting som allerede har skjedd, for eksempel, blir fort underlig. Her om årene 1935-1940, en periode der stridighetene mellom Frida og Diego er store og ødeleggende, og de både skilles og gifter seg igjen: ”Når denne kampen er over, vil Diego og Frida være fullstendig forandret, og livet deres vil aldri bli det samme (...)”
Indiansk påvirkning
Le Clézio legger stor vekt på de to kunstnernes forhold til indiansk kultur og folkekunst og argumenterer sterkt og til dels overbevisende for at det er her vi finner den sterkeste drivkraften bak arbeidet deres, sett hver for seg og sammen. Denne tilknytningen kobles igjen til en sterk revolusjonær overbevisning, begge ser på seg selv som kommunister, mens det i siste instans kanskje mest handler om en revolusjonær holdning til kunsten og utviklingen av den.
Uklar, men fascinerende
Det er i disse stykkene Le Clézio også blir mest uklar i sin fremstilling – igjen mest overfor Rivera. Forfatterens egen fremstilling viser at freskomaleren inntok en lang rekke standpunkter og holdninger som til dels stred med hverandre. For Le Clézio synes det imidlertid viktig å fremstille ham som en gjennomtenkt konsistent revolusjonær med entydig agenda. Leseren finner, mellom Le Clézios linjer, et stort og opportunistisk ego som først og fremst har behov for å uttrykke seg og bli sett.
Ingen av ankepunktene mot ”Diego og Frida” fratar den betydningen som fascinerende innføring i så vel de to livene som beskrives som en skjellsettende og forbløffende samtid. Boken er oversatt av Tom Lotherington.
