NRK Meny
Normal

Novellenær roman med fast grep

Danske Helle Helle har fått mye ros for romaner som "Rødby - Puttgarden" og "Ned til hundene". Hennes nyeste, "Dette burde skrives i nåtid" holder samme høye nivå.

helle helle-omslag
Foto: Exil Design

Å lese Helle Helles nye bok er gjenkjennelighet og opplevelsen av noe nytt og unikt på samme tid. Historien, i den grad den eksisterer inne blant de 153 knappe sidene er et langsomt og følelelsesmessig nedtonet møte med unge kvinnen som flytter alene inn i et lite hus ved jernbanestasjonen i en småby ved København. Det er der hun bor det meste av den tiden vi følger henne. Hennes oppmerksomhet, og dermed leserens, er imidlertid like ofte vendt bakover som den er opptatt av sitt der og da.

Hjemmefra med retrett

Kvinnen er kanskje 20, ferdig med gymnaset for et par år siden og har allerede flyttet hjemmefra flere ganger, har med andre ord måttet slå retrett et par ganger. Det var et barnepass- og hushjelp-opplegg som røk, samboerforholdet med Per. Det gikk i stykker. Deretter Lars og etterhvert dikter Hase. Hun er stadig smertelig ung, hun sover lite og dårlig, skal studere, traver omkring i byen, bare sjelden med et mål. Tryggeste hank å holde i er en tante hun deler fornavn med, men snart må den yngste være der for den eldre.

Tilstedeværelse

Med fare for å bli mistolket er jeg fristet til å si at Helle Helle strengt tatt ikke trenger et handlingsløp, det greier seg lenge med språket og tilstedeværelsen. Ikke alle kan, for eksempel, bevege seg sømløst mellom det gjentagende, generelle og den konkrete enkelthendelsen, mellom da og når, ved hjelp av et enkelt komma. Det kan Helle Helle ...

"Når jeg hadde spist, gikk jeg av og til inn på Scala og blandet så få gram godteri som mulig. Jeg gikk opp og ned på Strøget og rundt i de små gatene bak Rådhusplassen, etterpå ut Vesterbrogade med den dinglende lerretsvesken. Når det regnet, ble den mørkebrun. De solgte billige halvstøvler ved siden av Føtex, jeg fant et par i min størrelse og skiftet med en gang, jeg fikk de gamle skoene mine i en pose."

Usagt

Forfatteren nevner den ikke med et ord, men over og under alle de daglige, små og større hendelsene og ikke-hendelsene i kvinnens liv – i blant komiske, oftere ikke – gir Helle Helle innhold til den krisen hun er på vei inn i. Om den er alvorlig eller av et mer alminnelig og ungdommelig slag er ikke godt å si – Helle Helles fortellinger tar ikke slutt i det boka gjør det. Tekstens kraft bor i det usagte – det er som å lese en novelle som løper i romanens hele lengde. ”Dette burde skrives i nåtid” er roman som hekter deg fast fra første setning. Den drøyer en stund med å slippe det taket.
Trude Marstein har stadig en heldig hånd med oversettelsen fra dansk, selv om det halter litt et par steder denne gangen.