NRK Meny
Normal

I skyggen av egen glans

Peter Handke har vært forbilde for mange norske forfattere. Med sin nye roman «Det store Fallet» er han, etter noen års avbrekk tilbake i norsk oversettelse. Men ikke «i storform».

Peter Handke

Peter Handkes forfatterskap har gjort Tomas Espedal så misunnelig at han holdt på å gi opp som forfatter.

I «Min kamp 6» skriver Karl Ove Knausgård side opp og side ned om Peter Handkes roman «Kravløs ulykke».

- Peter Handkes «Mitt år i ingenmannsbukten» gjorde meg så misunnelig at jeg holdt på å gi opp som forfatter, uttalte Tomas Espedal, som nå er nominert til Nordisk råds litteraturpris for tredje gang.

I sin siste essaysamling skriver Geir Gulliksen om hvordan forfattere som har et sterkt forhold til den eldre østerrikske kollegaen ble sittende litt tilbaketrukket å diskutere sitt forbilde som om de deltok i et hemmelig forbund.

Med smalbremmet hatt

Så hva får vi i «Det store fallet», som utkom i 2011 i hjemlandet? Jo, en skuespiller våkner opp i sengen til en fremmed kvinne i utkanten i byen i et fremmed land. Iført en smalbremmet hatt går han til fots inn mot sentrum, hvor han skal hedres og starte arbeidet med en ny film. Han går i et landskap som er strippet for alle referanser til tid og sted. (Bare til filmer refereres det til stadighet - til Jacques Tati, Chaplin og John Ford.)

Ikoniske situasjoner

På veien oppstår det situasjoner som Knausgård presist omtaler som ikoniske. Det vil si enkelte bilder som opp i seg samler alt, men som samtidig lever i seg selv, som han skriver. Hos Handke ser vi dette når han skildrer møtet med en ungdomsgjeng, som han ved første øyekast frykter, før han innser at han har latt seg overmanne av de fordommene vi gjerne sitter inne med når vi møter dem for første gang. Eller når han skildrer vår mulighet til oppleve glede. Det er ikke vanskelig å gjenkjenne Handkes skrivemåte hos hans norske etterfølgere - kanskje spesielt Tomas Espedal, som også har evne til å vise oss allment menneskelige øyeblikk i bøker som knapt nok kan kalles romaner.

Forfatteren i verden

Det vi har å gjøre med er vel heller stadig nye forsøk, som kanskje kan gå under betegnelsen "forfatter forsøker å finne sin plass i verden". Eller som den tyske litteraturkritikeren Ulrich Greiner uttrykker det: Handkes prosa kan bare kalles romaner hvis man med dette forstår bøker som strekker seg over 300 sider.
I så fall er ikke «Det store fallet» en roman. I dag er han heller ikke så alene om denne skrivemåten.

Mens norske yngre kollegene så til de grader befinner seg i livet, i verden, så framstår den aldrende Handke verdensfjern. Det store fallet denne skuespiller skal utsettes for blir bare et postulat for vi ser ham aldri når han er på høyden. Jeg leser Peter Handke med interesse, men lurer på om ikke den litterære kraften jeg fornemmer befinner seg et sted utenfor verket. Jeg registrerer både åndeligheten og forfatterattityden, men kan ikke fri meg helt fra tanken om at det jeg er vitne til her bare er en blek avglans av det som en gang var.