NRK Meny
Normal

Bør bli en klassiker

Kan en bok bestå av bare spørsmål? Og må vi nødvendigvis alltid ha svar?
Jostein Gaarder og Akin Düzakin utfordrer våre forventninger til bildeboken. Deres nydelige barnebok kan godt bli en klassiker.

Jostein Gaarder og Akin Duzakin: "Det spørs"

Jostein Gaarder

Jostein Gaarder

Foto: RALPH ORLOWSKI / AFP

Få norske forfattere har formidlet så mye entusiasme over filosofisk undring som Jostein Gaarder. Ikke bare satte han Norge på det filosofiske verdenskartet med megasuksessen "Sofies verden"; han har undret seg over "Julemysteriet", over livets mysterium ("Appelsinpiken") og ikke minst mysteriet døden ("I et speil, i en gåte"). Nå er han kompromissløs nok til å gi ut en hel bok med bare spørsmål - de aller største - og han gir ingen svar.


Svar kan vi allikevel få i illustratør Akin Düzakins eksepsjonelt vakre og originale bildefortelling. Hans duse, uttrykksfulle tegninger utgjør en hel historie, selv om heller ikke den gir noen fasit på hvordan og hvorfor livet skal leves.

Legemliggjøring

"Hvor kommer verden fra?" Slik åpner den lille boken "Det spørs", der Jostein Gaarders spørsmål står på venstre side, mens Akin Düzakins tegninger følger på høyre. Det kan være ett spørsmål pr. side eller flere, men alltid bare én tegning pr. side. Bortsett fra der vi får en oppfinnsom deling og forskyving av ett og samme bilde, der spørsmålet lyder: "Hvordan klarer beina mine å flytte seg dit jeg vil når jeg tenker på noe helt annet?" ( s18).

Her ser vi overkroppen til en gutt som ser seg tilbake på den øvre delen av siden. Den underste delen viser guttens ben; de løper, men er forskjøvet ett hakk til venstre, slik at bena ikke henger sammen med resten av kroppen. Dette er en svært konkret og lettfattelig måte å illustrere bruddet mellom tanker og handling på. Akin Düzakin legemliggjør, bokstavelig talt, skillet mellom kropp og ånd, mellom sjel og legeme.


Fransk tradisjon


Franske forlag har en lang tradisjon for å utgi fortreffelige filosofibøker for barn. Noen av dem er også oversatt til norsk, som Oscar Brenifier og Jacques Després' pedagogiske "Motsetningenes filosofi. Store tanker for små hoder" (Cappelen Damm 2009, oversatt av Tom Lotherington) - eller Brenifiers "Tenkofil-serie, utgitt på Omnipax i 2005 "Hva tenker du om følelser?", "Hva tenker du om livet?", og "Hva tenker du om godt og vondt" (oversatt av Erik Thorstensen).


Her hjemme har forfattere som Gro Dahle og Svein Nyhus beveget seg inn i samme landskap. En mann som Rune Belsvik lar gjennomgående filosofiske spørsmål drysse ned i historiene om Dustefjerten og Andungen, eller i fortellingen om "Verdas mest forelska par". Men sjelden har vi sett en norsk bok for barn der teksten faktisk kun består av spørsmål!

Les også anmeldelser av Dahle / Nyhus:

Filosofisk og flott

Bok til gjenbruk

Bildenes makt

Akin Dûzakin

Akin Duzakin

Foto: Det norske samlaget

Det er Akin Düzakins bildefortelling som hever denne boken til et usedvanlig nivå. Tegningene - som nesten kan se ut som akvareller - er holdt i milde pastellfarger fra mulighetenes blått til angstens gult, via svart-hvitt-tegninger (som kan minne om dem vi finner hos Brian Selznick i "Oppfinnelsen av Hugo Cabret", og som gir assosiasjoner til en litt udefinerbar fortid, kanskje begynnelsen av 1900-tallet?) og ut igjen til nye dagers blå muligheter.

Og hva sier teksten, der bildene så tydelige får meg til å assosiere hundre år bakover i tid? Jo; "Hva er tid? Er det som har skjedd borte for bestandig?" (s. 26) Tekst og bilder løper ved siden av hverandre, men korresponderer i blant vidunderlig.

Vi møter en gutt og en hund. Og en gutt til. De var engang alltid sammen. Så er det bare én gutt igjen. Hvem er de? Hva har hendt? Den ordløse fortellingen kan leseren selv finne ord eller tanker til.

Men fra illustratør og historieforteller Akin Düzakins hånd er fortellingen gjennomført fra største til minste detalj. Med sine avdempede streker bringer han verdensrommet ned på jorden. På de første oppslagene, der universet og jordens tilblivelse utforskes, lar Düzakin et stjerneskudd løpe over himmelen. På siste side, etter spørsmålet "Hva vil jeg bruke livet mitt til?" hentes stjerneskuddet opp igjen, i form av tre uskyldige løvetannfnokk, som svever forsiktig i vinden. Med et nesten usynlig grep forteller Düzakin at det finnes sammenhenger. Stort møter lite, uendelig blir forgjengelig, fjernt blir nært og abstrakt blir konkret. Alt er verdifullt, for den som ser.

Forsiktig oppfordring

Jeg synes "Det spørs" er blitt en nydelig bok. Tittelen er jeg derimot ikke så begeistret for. Pretensiøs kan i alle fall ingen beskylde den for å være; det er lett å få assosiasjoner til quizbøker eller til det litt forslitte hverdagsuttrykket "det spørs", som har mistet noe av sin opprinnelige undrende betydning.

Samarbeidet mellom Jostein Gaarder og Akin Düzakin har resultert i en bildebok som egner seg godt som utgangspunkt for samtaler mellom en voksen leser og barnet som undrer. Den er også en gave til barnet som vil finne sin egen historie, og som leter seg frem gjennom bildene. Og den er vakker og viktig for voksne lesere, som nettopp kan ha godt av å pirke litt i tilværelsens store mysterier.

"Hva vil jeg bruke livet mitt til?"
Dét er det siste spørsmålet Jostein Gaarder stiller. Dermed lar han boken munne ut i en moralsk oppfordring, forsiktig, riktignok, men likevel: Vi er mennesker. Vi har et liv. Vi kan selv velge hva vi vil gjøre.